Gi ikke kommunene skylden for sviktende tilbud til eldre med psykiske plager

De eldre er glemt på vegen

INNSPILL

  Foto: Hans Prinsen ©

Det er dessverre ikke slik at vi blir «pensjonert» fra psykisk uhelse når vi blir gamle.

Kenneth Ledang  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

I perioden 1999–2009 realiserte staten «Opptrappingsplanen for psykisk helse». Dette er den største offentlige satsingen nasjonen Norge har gjennomført innen psykisk helsearbeid noen gang.

I løpet av disse årene skjedde en formidabel kompetanseoppbygging innen psykisk helsearbeid i kommunene. Landets fylkesmenn tilsatte egne rådgivere innen psykisk helsearbeid, som hadde som sin primære oppgave å bistå kommunene i gjennomføringen av opptrappingsplanens klart definerte målområder. Jeg hadde selv denne stillingen hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i disse årene.

Målområdene var barn og unge, voksne med alvorlige psykiske lidelser og personer med rusproblemer. Staten via fylkesmennene «lokket» kommunene med statlige øremerkede kroner til de kommunene som kunne dokumentere at de brukte pengene innenfor ovennevnte prioriterte målområder. Kommunene var lydhøre overfor Fylkesmannen og målområdene ble tilgodesett i henhold til opptrappingsplanens intensjoner.

Den forskningsbaserte evalueringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse har bekreftet at gruppen «Eldre med psykiske lidelser» ble totalt utelatt. Denne utelatelsen ovenfor våre eldre råder dessverre fortsatt og må langt på veg forstås som følge av et «etterheng» etter opptrappingsplanens føringer. Og det er nettopp her at begrepet «å rette baker for smed kommer inn».

Det har i årene etter at opptrappingsplanen ble avsluttet blitt reist kritiske røster fra mange hold over statens utelatelse av gruppen eldre med psykiske plager.

Kritikken har absolutt vært berettiget, men det blir allikevel feil å gi kommunene skylden for dette.

Førsteamanuensis Kristin Briseid ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Høgskolen i Sørøst-Norge avla i 2017 sin doktorgradsavhandling «On the old and the new».

I doktorgradsavhandlingen konkluderer hun med at kommunene feilaktig tar på seg skylden for at en viktig bærebjelke i den norske velferds- staten er i ferd med å briste og at dette i særlig grad går ut over gruppen eldre med psykiske lidelser. Briseid viser til at den norske velferdsstat er universalistisk. Det vil si at den er kjent for å sikre at alle innbyggere har lik rett til og faktisk bruker offentlige velferdstjenester når de trenger det.

Dermed kan det forventes av norske helse- og omsorgstjenester at de favner alle innbyggere likt. Men eldre med psykiske helseproblemer blir ikke behandlet i tråd med dette universalistiske idealet, konkluderer Briseid.

Paradoksalt nok viser avhandlingen at slike ikke-universalistiske trekk forårsakes av handlingsmønstre preget av tro på universalismen. Tillit til staten og til statens evne og vilje til å gjennomføre universalistisk velferd er en del av denne troen.

Kommunene har med andre ord blitt drevet til å opptre som syndebukk for statens politikk.

Briseid`s doktorgradsavhandling argumenterer for at staten benytter sin makt ovenfor kommunene til å unnslippe skyld og ansvar for politikk med ikke-universalistiske følger. Statstillit og universalistisk tro nærer handlingsmønstre som viderefører den ikke-universalistiske politikken.

Det som skjer med eldre på det kommunale helse-feltet kan trolig ses som et tidlig tegn på en generell utvikling som senere kan spre seg til nye velferdsstatsfelt. Universalismen smuldres gradvis opp og tradisjonell norsk tro om hva velferdsstaten er og skal være, erstattes gradvis med ny tro.

Vi ser best hva som skjer med den norske velferdsmodellen, når vi ser på områdene med lavest status, mener Briseid. Kommunenes helsetjenester til eldre med psykiske helseproblemer er et slikt område.

Det er svært tankevekkende at eldre personer med psykiske helseutfordringer får så lite oppmerksomhet. Det er dessverre ikke slik at vi blir «pensjonert» fra psykisk uhelse når vi blir gamle. Tvert imot kan psykisk uhelse og økende alder øke kompleksiteten i utfordringene for disse personene.