Dem det betyr noe ekstra for

VIKTIG BUDSKAP: Italias representanter har mer enn bare musikk på hjertet under Eurovision-finalen lørdag.  Foto: Andreas Puttiing EBU

NAMDALSAVISA

«I dag er ikke sola den samme på La Rambla», «På en konsert i Frankrike synger noen høyt før noen roper om døden», «I Nice er sjøen rød av ild og skam med mennesker på asfalten og blod i kloakken».

Setningene er alle løst oversatte fra teksten i Italias bidrag til Eurovision Song Contest. Låta handler om terror og krig og virker med det samme deprimerende, men refrenget har også en oppbyggelig styrke i seg: «Du har ikke gjort meg noe. Du har ikke vunnet noe. For det fins mer enn dine meningsløse kriger».

Hvert år stilles det spørsmål ved om Eurovision er politisk. Det er mot reglene å ha tekster med politiske budskap, og det krangles ofte mye om hvorvidt enkeltlands bidrag holder seg innenfor reglene. Samtidig virker det rimelig åpenbart at en samling av land på en felles scene er en politisk handling i seg selv, og det var også utgangspunktet for konkurransen: Å bidra til et samlet Europa etter krigen.

Ofte bunner konflikter i at noen land forsøker å bruke Eurovision til å fremme sine nasjonale interesser på bekostning av andres, og det har det vært nok av eksempler på det. Armenia og Aserbajdsjan sender sine artister på pressekonferanse med hvert sitt argument om hvorfor det konfliktfylte området Nagorno Karabakh tilhører dem. Russland og Ukraina driver høyt spill om sannheten og folks sympati. Ulike tidligere Sovjet-land har låter som mer eller mindre direkte kritiserer Russland.

Det er forståelig at det europeiske kringkastingsrådet EBU må jobbe mot at deres arena blir brukt til å fremme ulike syn i pågående konflikter. Men i år er Italias låt et godt eksempel på at Eurovision likevel har stor politisk verdi og kan fortsette å ha det framover. De siste årene har blant annet konkurransen vist hvor viktig den har vært i arbeidet med å bryte ned fordommer mot folk basert på kjønn, legning og fysiske og psykiske handicap. Det er ingen grunn til at den ikke skal kunne ha samme betydning for flyktninger og terrorofre.

«Våre liv er ikke et synspunkt, og det fins ingen pasifistiske bomber», synger Italias artister Ermal Meta og Fabrizio Moro, og minner oss på at det heller ikke er bønn som skaper terrorister. I et Europa og en verden som de siste årene har vært preget av terrorangrep, populisme, store flyktningestrømmer og sviktende demokrati, er det behov for ei låt som fremmer inkludering, menneskeverd og samhold og minner oss om hva våre verdier egentlig er. Det er ikke overraskende at den kommer fra Italia, et land som kjenner flyktningekrisen ekstra hardt på kroppen med daglige strømmer av migranter som når deres strender eller drukner i deres hav.

Artist og låtskriver Ermal Meta er også viktig for den albanske minoriteten i Italia. Over en halv million albanere flyktet til Sør-Italia på begynnelsen av 1990, og 14 år gamle Meta var blant dem. Selv har han uttalt at albanerne fortsatt er et undertrykt folkeslag i Italia, som det helst bare snakkes om når noen med albansk bakgrunn har begått en kriminell handling. Som artist og låtskriver for noen av Italias største artister, vil han bidra til å endre på det, og han har derfor også covret Domenico Modugnos «Amara terra mia», en sang om følelsene knyttet til å forlate et ødelagt land.

Verdens flyktninger, migranter og terrorofre trenger at vi ser dem og tar stilling til de fortvilende situasjonene som påvirker deres liv. Det å skape samhold om saker som er større enn enkeltmenneskers personlige hverdagsutfordringer og fremme verdier som er større enn de enkelte lands maktkamper, er også politisk. Det er en viktig rolle kulturen har hatt gjennom historien, og det er viktig at vi ikke hindrer den i framtiden.

Ermal Meta deltok også i den nasjonale italienske finalen San Remo i fjor og ble nummer tre med en sang om vold mot kvinner og om at kvinner må bli mindre lydige og underdanige. I motsetning til skuffede albanere, var han fornøyd med bronseplass og dedikerte tredjeplassen til sin mor, fordi hun lærte han å være ulydig. I år kan vi vel alle takke mora hans for at han heller ikke lyttet til EBUs angst for politikk, men i stedet skrev en av de sterkeste tekstene i konkurransen på mange år.

For noen er Eurovision ikke bare fest, tant og fjas, men også blodig alvor. Noen sliter med sin egen seksuelle eller kulturelle identitet og får ny styrke av å føle seg representert på scenen. Noen kommer fra land og folkegrupper som ikke har så mange andre stemmer enn den de får når en artist representerer dem på scenen foran 200 millioner tv-seere. Noen trenger å minnes på hvilke verdier vi fortsatt har når det skytes rundt ørene deres og verden synes fortapt.

Noen får oss alle til å tenke at vi må ta vare på menneskene og menneskeligheten bak de store krisene. For det skal de ha takk.