Veteranenes verden

For egen regning:

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Over 300 namdalinger har tjenestegjort i den norske FN-styrken i Libanon. Erfaringene de tok med seg heim er mange – på godt og vondt. I dagens NA Helg kan du blant annet lese om viknaværingen Kjetil Todal (60), som opplevde det samme som mange andre veteraner – at opplevelsene og inntrykkene påvirket ham, og gjorde at overgangen til den vanlige hverdagen ble vanskelig. Lyder og lukt kunne plutselig sette ham tilbake til frykten og faren han konstant var utsatt for i tjenesten. Kameratene og de andre veteranene, de som kunne forstå hva han snakket om, var de som berget ham – ikke Forsvaret eller den norske staten – som var dem som sendte ham ut.

Les reportasjene i NA Helg:


– Visste ikke hva vi gikk til

Selv om tida som FN-soldat i Libanon førte med seg både gode og vonde opplevelser, velger Jon Hildrum å fokusere på det positive.

 

Det å dra ut og gjøre en tjeneste på vegne av noe større enn seg selv – utsette seg selv for fare for å hjelpe andre eller skape ei forandring til noe som skal bli bedre – er noe av det største og edleste et menneske kan gjøre. Men betalinga, verken i form av lønn eller anerkjennelse, står ofte ikke i forhold til innsatsen.

De fleste som drar ut i slik tjeneste gjør det i ei blanding av eventyrlyst og idealisme – de ønsker opplevelse og spenning, det å kunne teste seg selv og utvikle seg i noe av de mest krevende forhold en kan utsette både kroppen og psyken for – og de har et oppriktig ønske om å gjøre en positiv forskjell.

Men det er når erfaringene og opplevelsene ikke er slik en var forberedt på, eller en i ettertid opplever at motivene og resultatene trekkes i tvil, at det kan bli ekstra tungt å bære den psykiske belastninga det er å ha utsatt seg selv for fare, eller å ha gjort dramatiske handlinger i ekstreme situasjoner.

Både NAs dekning i dag, forskning og en avslørende dokumentarserie på NRK nylig, viser at de norske soldatene som ble sendt på FN-oppdrag i Libanon, var for dårlig forberedt på oppdraget. Selv i et slikt FN-oppdrag, som hadde bred støtte internasjonalt, er virkeligheten på bakken mer nyansert enn den svart-hvite framstillinga politisk.

I tidligere konflikter har skillet ofte vært enda tydeligere, som i andre verdenskrig. Men selv da var det mange som havnet på det som i ettertid viste seg å være «feil» side. En stor andel nordmenn dro ut som frontkjempere, for den tyske okkupasjonsmakta, en del av dem etter først å ha kjempet mot den tyske invasjonsstyrken. De siste som ga opp i ruinene rundt førerbunkeren i Berlin, var norske SS-soldater.

Norske krigsveteraner og sjøfolk måtte slite voldsomt for å få oppreisning og anerkjennelse etter sin innsats. Noen av dem har fått det først nå, over 70 år for seint. For dem som var på feil side, og kom heim med traumer vi ikke kan forestille oss, vanket det straff og utstøtelse.

Krigsforbrytelser og landsforræderi fortjener straff, og ikke heder eller medaljer. Men skal vi få til forsoning og klare komme oss videre, må vi også forstå at det finnes dype menneskelige traumer og opplevelser på begge sider av en konflikt, og at opplevelsene en tar med heim, forandrer både en selv og påvirker dem rundt en.

Hvis det er ei erfaring som er felles for krigsveteraner, er det at mennesket både er i stand til å gjøre grusomme handlinger, men også har en iboende godhet i seg, som gjør at en konflikt er mer kompleks enn bare det gode mot det onde.

Når vi nå hyller og anerkjenner veteraner, er det nettopp for å ha tatt den psykiske belastninga det er å stå i slike moralske dilemma, og måtte svare for det livet ut. Den erfaringa er noe vi alle kan lære av.