Spaltisten

Jeg er ikke mammaen din

Illustrasjonsfoto  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Våren er her! Sommeren kommer! Det er helt sant! Og med årstida kommer bar asfalt, parkliv, grilling på terrassen og plastsøppel på avveie.

På vei hjem fra butikken her om dagen kom to plastposer og en brusboks flyvende mot meg, på vei ned bakken til havet. På vei til vannet og fiskene, og dyrene som ikke ser forskjell på en manet og en pose fra Rema 1000.

Forbanna bøyde jeg meg ned for å plukke opp søpla. Jeg var irritert over at det var søppel i gata mi, irritert på at noen ikke hadde kvitta seg med det på fornuftig vis i utgangspunktet, og irritert over å måtte være mammaen til mennesker som burde visst bedre.

Hvert minutt havner 15 tonn plast i havet, og det synes jeg alle skal huske idet posen som pølsene lå i, blir tatt av vinden og havner nede i hagen, før den finner veien inn i skogen, og ned i bekken. Når fuglene får tak i en brødpose, eller du bare ikke orker å bære med deg den tomme ketchupflaska hjem igjen. Da vil jeg du skal huske at en bærepose bruker 20 år på å brytes ned i naturen, og at den aldri blir helt borte. Den blir bare til mikroplast, som driver omkring i havet og infiltrerer drikkevannet vårt.

Det er så enkelt å tenke at søpla som flyr av gårde bare forsvinner. Det tar noen sekunder, og vipps, der var det borte. Jaja. Ut av syne, ut av sinn. Men den søpla vi ikke orker å plukke med oss, den som vi ikke orker å løpe etter når vinden tar den, eller den som hunden stikker av med, kommer aldri til å forsvinne. En sigarettsneip tar to sekunder å knipse ut på gata, men det tar fem år før den brytes ned. Og i mellomtida har antakelig en fugl mata ungene sine med dem, eller en fisk spist dem.

Dyr ser ikke forskjell på hva som er mat, og hva som er søppel. Og mens magene deres fylles med våre plastposer, sulter de sakte ihjel. Magen er full, men det er ingen næring å få. Plasten kan ikke fordøyes.

Når du først har begynt å se søpla på gata, er det umulig å overse den. Det er sneiper, tomflasker, matemballasje og drikkebegere fra hurtigmatsjapper. I skogen dukker det opp poser fra butikkjeder som ikke engang finnes lenger. Sneiper, porsjonssnus, kondomer, tyggis, ølkorker... Når ble verden menneskets private søppelkasse?

I sommer må vi ta oss i nakkeskinnet, og faktisk bry oss. Plukke opp søpla vår, og ta eierskap til den. Det er ikke noe som heter «det bare forsvant», for søpla blir ikke borte. Den må kastes der den hører hjemme. Resirkuleres, så vi kan utnytte materialene så lenge som mulig. Plukk opp en plastpose som er på avveie, selv om det gjør deg forbanna. Bli sur når kompisen din bare kaster brusboksen rett ned på gata. Kjeft på faren din når han lar plasten flyte omkring grillen. Plukk med deg plasten du ser på stranda. Vær et bra menneske i sommer, og ta litt ansvar for de tingene du tar med deg ut i naturen. Det er ikke så fryktelig vanskelig.