NA-journalist Bastian om livets opp- og nedturer

NAMDALSAVISA

Av og til har ting en tendens til å ikke gå helt min veg. Det flotte med å være en klums, er at det også er så mange lyspunkt. Når ting blir funnet igjen og når ting ordner seg etter å ha havnet i ei knipe. Slik jeg som så altfor ofte gjør.

For noen uker siden skulle jeg til Bodø for å snakke om ei mastergradsavhandling jeg skriver, på Landslaget for lokalavisers årsmøte. Direkteruta fra Namsos til Bodø er jo nedlagt, så det var bare å hive seg i bilen.

Like utafor Mo i Rana ble jeg vinket inn av en politimann. Med skjelvende hender og høy puls tok jeg imot et forelegg og var sjeleglad for at det ikke var lappen som røk. Greit tenkte jeg – sånt skjer.

Da jeg hadde passert Mo i Rana og var på tur opp mot Dunderdalen, ble jeg stoppet på ny av en langt hyggeligere mann med oransje refleksvest.

«Her er det sprengningarbeid. Det kan ta alt fra 20 minutter til fire timer. Du kan godt legge deg bak i bilen for å sove om du vil.»

Ja vel, ja. Kanskje fire timer.

Heldigvis tok det bare en time før jeg igjen var i kjøringa. Jeg takket høflig nei takk til å være med på fest da jeg kom fram til Bodø – og valgte heller å sitte alene på hotellrommet for å gjøre ferdig presentasjonen slik at jeg ble fornøyd.

Morgenen etterpå våknet jeg med hodepine og følte meg syk. Det måtte ha sett ut for de nesten 200 i seminarsalen at jeg faktisk hadde vært på fest dagen før – i tillegg presterte jeg å bruke den uferdige powerpointpresentasjonen, sånn for sikkerhets skyld. Det ble av og til latter i salen, da – om ikke annet. Vel, vel.

Med halen mellom beina dro jeg til mine kamerater i Bodø. Da begynte jeg å tenke på om jeg egentlig låste døra heime i Namsos, og hvor i all verden nøkkelen var.

For to uker siden hadde jeg mistet nøkkelen og reservenøkkelen lå selvfølgelig inne i leiligheten. Selv om låsskiftemannen var en hyggelig kar – ville jeg ikke møte ham igjen.

Hos mine venner i Bodø vårfesten som vanlig tidlig i gang. Standard prosedyre er fotball, tipping og øl fra tidlig på ettermiddagen.

Bongen gikk inn, men jeg hadde sånn tro på Fulham i kampen mot Brentford at jeg valgte å sette hele gevinsten på seier.

Det gikk helt strålende – helt til Brentford utliknet fire (!!!!) minutter på overtid. Det ble helt stille i rommet i et kvarter.

Så ringte broren min fra Namsos: «Nøkkelen står i døra».

Det var grunn nok til å feire.