For egen regning

Den store løvetannkrigen

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Kulde, varme, sol og tørke har tatt knekken på tuja, hekk og plen. Men en ting nekter å dø: Løvetanna.

Det å ha en hage med plen er visstnok en kilde til rekreasjon og avkobling for mange. Men for meg er det en evig krig og frustrasjon, med en innbitt og taktisk overlegen fiende. Den har en langsiktig plan om verdensherredømme. Selv bruk av kjemiske masseødeleggelsesvåpen biter ikke. Hadde jeg hatt tilgang på et par atomstridshoder, som min navnebror i et asiatisk land, ville det neppe ha hjulpet, det heller.

I hagen føler jeg nå at jeg etter mange års kamp er i ferd med å få et visst overtak. Sprøyting og asfaltlegging hjelper jo ikke, men timesvis med handmakt og bannskap har gjort at løvetanna nå bare ved hjelp av sine mesterlige kamuflasjeegenskaper, er i stand til å poppe opp der jeg har oversett den. Snur jeg ryggen til i et par timer, er det gjerne fire–fem nye som på uforklarlig vis – og tilsynelatende ut av intet – har skutt i været i full blomst. Men med min dolkformede, ergonomiske løvetannpeller er det overkommelig å ta dem opp med rota. Det er til og med gått så langt at jeg finner en viss nytelse av å stikke bladet ned i den myke plenjorda, la den gli ned langs arterien av ei løvetannrot, og høre kneppet når rota knekker, slik at jeg kan dra hele stasen opp, uten at den klarer å gjøre motstand. Jeg innbiller meg at lystmordere har samme følelse når de knekker nakken på sine ofre. Jeg lar gjerne også løvetannlikene bli liggende på plena noen dager, til skrekk og advarsel for andre løvetannfrø som kommer seilende som havskodde gjennom lufta.

Men selv om jeg har fått et tilfredsstillende overtak på den begrensede slagmarken i hagen, hjelper jo ikke det når vi er omringet på alle fronter ellers. Der alle andre vekster har måttet gi tapt, vokser løvetanna uansett. Vegkanter, hele åkre, skog og skråning er invadert. Og de blir bare flere.

Jeg tror vårt eneste håp i krigen mot løvetanna, er å redefinere fienden. Hvis du ikke kan slå den – slå deg sammen med den, heter det jo. I avisa får vi fortsatt inn inn bilder av den første leirfivel, gjerne en gang i januar, eller i romjula, i takt med den globale oppvarminga. Denne vinteren var det få leirfivler å se i den meterdype snøen. Vinteren gikk rett over i sommer, og hestehov og leirfivel rakk aldri summe seg før deres overblomst var der. Men det er ingen som tar bilder av den første løvetanna.

Dette forundrer meg. Objektivt sett kan det hevdes at løvetanna er en mer estetisk vellykket blomst enn hestehov. Hestehov og leirfivel er heller ikke et spesielt sjarmerende navn. At de løvetannformede bladene på løvetanna er noe styggere enn de kvalmende, brede bladene på leirfivelen, kan jeg heller ikke forstå.

Er det på tide å se på løvetanna som en vakker, fargerik venn i vår sommerlige flora? Eller kan vi bruke den til noe? Jeg har hørt om løvetannsuppe – hva med løvetannvin? Løvetannfrø som fyll i dyner og puter?

Historien har vist oss at vi mennesker er meget kapable til å utrydde andre arter som vi tror vi tror vi kan utnytte på ett eller annet hvis. Da finnes det ett sikkerstikk, som vil dømme løvetanna til utryddelse: Å plante et rykte blant asiatiske middelaldrende menn om løvetannpulvers uovertrufne egenskaper som potensmiddel,

Da er vi samtidig sikret en økonomisk opptur blant ufrivillige namdalske løvetandyrkere, og en egen industri av løvetannturisme. Framtida er ikke svart eller grønn – den er gul.

God sommer!