Takk for musikken!

NAMDALSAVISA

Den kan få hjertet til å hamre, blodet til å bruse, tårene til å fosse og hårene til å reise seg. Den kan sette deg i et bestemt humør eller en spesiell sinnstilstand på uforskammet kort tid. Den påvirker oss mye mer enn vi tror, og er for mange en viktig del av vår hverdag og identitet.

Denne går ut til musikken. For hva i all verden skulle vi ha gjort, hadde vi vært den foruten?

Musikk, et vanskelig definerbart fenomen, som trolig er like gammel som menneskeheten selv, har vært en stor del av vår kultur og hverdag – på ulike nivå, og med svært store variasjoner. Allerede i mors liv blir vi introdusert for toner, rytmer, lyder og melodier som etter hvert skal påvirke oss både kulturelt, sosialt, kroppslig og emosjonelt.

Som barn blir vi dysset til ro eller i søvn av vuggesanger. Vi blir beroliget av nynning, og knytter kjære bånd til spesielle barnesanger tillært fra

foreldre eller andre betydningsfulle voksne. Raskt får vi en mening om hvilke sanger eller hvilken musikk vi liker best. I barnehagen eller på skolen lærer vi at å synge før måltid, er en fin skikk. Raskt begynner vi å etablere rutiner for når, hvor og hvor mye vi velger å implementere musikken i vår hverdag. Vi lytter til julesanger for å komme i den gode julestemningen. Vi har «fanden-hakk-i-hæl»-musikk på ørene når vi løper, for å intensivere treningsøkta. Vi synger høyt når vi er glade og hører på hjerteskjærende ballader når vi har kjærlighetssorg. På 17. mai synger vi «Ja, vi elsker» med en tåre i øyekroken, og «Deilig er jorden» i begravelser likeså. Vi setter på selvtillitsboost-ende musikk før en viktig prestasjon, og avslappende toner for å stresse ned. Musikken vekker alle våre sanser, og er privat samtidig som den også er samlende.

Vårt forhold til musikk er svært personlig og følelsesladd. Ens musikksmak og preferanse skal dermed aldri kimses av. Personlig opplever jeg at musikk er en stor del av min identitet. Den har hjulpet meg gjennom tøffe perioder i livet, og utvilsomt fungert både selvhelende og oppløftende. Til tross for at jeg verken spiller eller utøver musikk aktivt, bruker jeg mye tid på å lytte til, reflektere over og la meg behage av musikk i alle former. Jeg elsker å utforske ny musikk, ulike sjangre og artister, og kan høre på alt fra balkanske rytmer til kullsvarte metallåter.

Jeg tror mange av oss tidlig lærer å sette pris på musikken som en viktig del av vår hverdag. Den blir dermed en del av oss, og vårt liv – i tykt og i tynt. Og kanskje er det dette det handler om? At vi opplever å ha et personlig forhold til musikken, uten at vi trenger å utøve den. Vi er gode musikklyttere, som har lært hvilken musikk som gjør oss godt og når.

Musikken er dessuten rundt oss til enhver tid, enten vi vil det eller ei. I bilen. På jobben. På klesbutikker, hvor musikken er spesielt utvalgt for at du skal være der lenger og kanskje shoppe mer. I heisen. På kafeer eller spa, hvor musikken som sitrer i bakgrunnen, trolig er tiltenkt å gjøre deg avslappet. Går det i det hele tatt an å gå gjennom en dag uten på et eller annet vis, å bli eksponert for musikk? Jeg tviler.

Selv om mange forbinder musikk med kunst, glede og underholdning, er dette bare en liten del av det. Tanken om at musikken «gjør noe» med oss, har eksistert lenge. Over flere hundre år, har musikkens helende og terapeutiske egenskaper blitt nøye studert.

Når vi lytter til musikk vi liker, er det en hel rekke fysiologiske reaksjoner som skjer i kroppen vår. Musikken setter i gang prosesser i hjernen, som påvirker både puls, blodtrykk, kroppstemperatur og muskelspenninger. I tillegg framkalles et fyrverkeri av glede, spenning, velvære og eufori. Reaksjonene kan være av oppildnende eller avslappende karakter, alt etter hvilken musikk som benyttes og hvilken effekt som ønskes.

Den nyeste forskningen i dag hevder at musikken kan ha en viktig rolle i klinisk medisin som tilleggsbehandling og som et supplement. Det hevdes at bruk av musikk i enkelte tilfeller kan redusere bruken av medikasjon, eksempelvis i stress- og angstdempende og smertelindrende hensikt. Studier viser at musikk allerede har vist å ha positiv effekt på mennesker med demenslidelser, atferdsforstyrrelser samt fødende – for å nevne noen.

Jeg slår et slag for musikken, for vår trofaste følgesvenn gjennom titusener av år, og sier som Abba; hvem kan leve uten den?

Hvorvidt Abba på den tiden var klar over den positive innvirkningen den kjære musikken også kan ha på helsa vår, vites ikke. Hva jeg imidlertid vet, er at det enkle ofte er det beste. Og når noe er effektivt, tilgjengelig, gratis og i tillegg har få bivirkninger – da mener jeg at søkelyset gjerne kan snus mer i den retning.

For en trenger ikke være verken artist eller rakettforsker for å vite at musikken – den gjør oss alle, frisk som syk, veldig, veldig godt!