NA-spaltist Sigmund har vært på 40-årsjubileum

GLeDELIG GJENSYN: 40-årsjubilanter samlet til mimring og fest på Namdals folkehøgskole. Den i saken omtalte velduftende Jack står for øvrig i bakerste rekke med lyseblå skjorte. FOTO: Egil Knarvik  Foto: Egil Knarvik

NAMDALSAVISA

Høsten har alltid kommet for fort på meg. Det gjorde den i 1977 også. Ja, alle årstidene kom litt for fort den gangen, når sant skal sies. Langtidsplanlegging er fortsatt en av mine svakeste sider, men for 41 år siden var 14 dagers tidshorisonter mer enn nok for min del. Så når fristen for å søke seg inn på skole hadde passert, gikk det 14 dager før jeg oppdaget det.

Jeg visste at jeg skulle i militæret i 1979. Det var greit, for det hadde Stortinget bestemt. Dessverre hadde ikke Stortinget løftet en finger for å få meg inn på skole høsten 1977. Jeg spilte trommer i Bjørnars, og det var det jeg ville drive med. Det var enkelt å planlegge den aktiviteten. Bjørnar gjorde avtaler om hvor vi skulle spille, og så kom Lars og hentet meg i en rød Amazon. Det var et så enkelt liv jeg ville leve.

Så begynte jeg å tenke på hva jeg skulle gjøre alle ukedagene mellom helgene. Ja, for det var stort sett i helgene det var dansespilling, dessverre. Farsan hadde gått på Solbakken Folkehøyskole på Skarnes. Der hadde han fått utfolde seg på scenen, og hadde ei minnebok som dokumenterte hvor populær han hadde vært blant damene. Min mor hadde jobbet på Bakketun Folkehøyskole, og begge anbefalte et folkehøyskoleår på det varmeste. Kompiser som hadde gått på folkehøyskolen i Grong, kunne rapportere om spreke lærere, god mat og «fine tausi»». Jeg så for meg at de tre faktorene kunne jeg leve godt med, i kombinasjon med dansespilling i helgene.

Jeg tok mot til meg og sveivet på den svarte telefonen som satte meg i kontakt med Namdals folkehøgskole. Praksislinje, musikklinje, idrettslinje og teorilinje var alternativene. Tja ... jeg visste ikke helt. Men det gjorde personen jeg fikk kontakt med på folkehøyskolen. Det var bare på teorilinjen det var ledig plass på det tidspunktet jeg somlet meg til å ta kontakt, så da ble den vurderingen enkel.

Skjebnen ville at jeg havnet på rom med Jack fra Malvik. Han var den første jeg traff som het Jack, og jeg har faktisk ikke møtt noen annen etterpå heller. På det tidspunktet hadde Jack tannregulering og luktet Faberge Brut. Det sto en stor, grønn sprayboks i skapet, og jeg er sikker på at jeg ville ha gjenkjent den lukta på få sekunder, dersom jeg hadde kjent den i dag. På samme måte som jeg kjente igjen lukta i undervisningsbygget nå i jubileumshelga, 40 år etter at jeg kjente den for første gang.

36 av de 80 som tilbragte et skoleår sammen for 40 år siden, møtte hverandre på nytt forrige helg. Romkamerat Jack var der også. Begge var litt stolte av tanken på at to tenåringer bodde sammen på ti kvadratmeter i fred og fordragelighet i åtte måneder, delvis med hver sin kjæreste på besøk, samtidig ... Da mai kom, var vi fortsatt gode venner.

Sånn var det på de fleste dobbeltrommene. Mer og mindre ukjente folk ble plassert sammen, sengene sto så tett at vi skallet sammen hvis vi reiste oss samtidig. Vi lærte oss å ta hensyn, og leve med de særegenhetene den andre hadde. Kanskje måtte vi for første gang i livet ta hensyn til at vi levde i et fellesskap, som vi måtte få til å fungere. Vi måtte vaske golv, kopper og egne klær, sikkert for første gang i livet for mange, det også.

Når vi nå var samla til jubileum, var det en uendelighet av minner som strømmet på hos de kullene som møttes igjen. Enten det var 20, 30, 40, 50 eller 60 år siden de delte rom og opplevelser, kan nok mange se tilbake på noen valg i livet som kanskje har sin bakgrunn i dette skoleåret vi brukte helga til å tenke tilbake på med glede.

Jeg husker for eksempel de tilbakemeldingene jeg fikk fra norsklærer Marvin på de stilene jeg skrev. Han sa at jeg hadde en god penn, og at jeg måtte fortsette å skrive. Etter den første elevkvelden, da jeg var med på å lage underholdning, sa min medelev Erik at jeg hadde et stort scenetalent. I dag lever jeg av å skrive og underholde folk fra scenen.

Jeg var med friluftsgruppa på fjelltur fra Aagård til Nynesset. Det var min første natt i fjelltelt. Jeg lurte ei stund på om det var særlig stas, da jeg våknet med teltduken klistra over ansiktet på grunn av tung, våt nysnø. Etter hvert ble jeg svært glad i fjelltelt. Senest for to uker siden lå vi i telt i Jotunheimen.

På folkehøyskolen spilte vi mye volleyball, og det fortsatte jeg med til jeg var over 50 år. Det slo meg at mye av det jeg opplevde på folkehøyskolen for 40 år siden, det har jeg i høyeste grad båret med meg etterpå. Det skoleåret la noe av grunnlaget for det gode livet jeg lever i dag. Jeg følte at det var verdt å feire.