Stedet du bare må besøke før du dør

Ukeslutt:

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Jeg hater Lego. Nesten like mye som jeg hater flatpakkede møbler. Hatet har ingenting med feil antall klosser i den siste eska stemplet DC Comics eller Ninjago å gjøre. Ei heller har jeg fått søvnløse netter av at «håret» til Andrea eller Olivia forsvant i støvsugeren, med påfølgende bruk av skalpell for å dissekere støvsugerposen slik at husfreden kunne gjenopprettes.

Debatten om hvorfor Lego-konsernet i 2018 fortsatt lager guttelego og jentelego skal vi ta en annen gang.

Legohatet mitt stikker mye dypere. Bokstavelig talt. Det har seg slik at noen ganger våkner jeg midt på natta fordi jeg må. Som en zombie stolprer jeg gjennom stua med en liten gnist av oppmerksomhet rettet mot målet. Og da skjer det.

Den skarpe, stikkende smerten forplanter seg fra undersida av foten og opp i hjernen som en stråle av blendende hvitt lys, tårene spruter akkompagnert av fri flyt av bannskap. Alle som noen gang har tråkket på en legokloss klokka 03.48 om natta, vet hvor vanvittig vondt det gjør. Jeg hater Lego.

Lite ante den fattige snekkeren Ole Kirk Christiansen om hvor mye smerte, krangel og økonomisk uføre han skulle påføre småbarnsforeldre da han i 1958 kom opp med patentet på den moderne legoklossen. Ti år senere ble Billund i Danmark stedet alle foreldre elsker å hate, da Lego i 1968 åpnet en hel park bygd av små, knallharde biter av ABS plast.

I fire år har våre fem håpefulle hatt Legoland, også kjent som «Stedet du bare må besøke før du dør» ifølge Monica, snart åtte. Takk til deg Youtube.

I år ga jeg etter. Som mine foreldre ga etter den sommeren Vest-Tyskland slo Holland i fotball-VM. Jeg var nesten på gråten 7. juli 1974 da Gerd Müller satte inn 2–1 rett før pause, Cruyffs finte og Neeskens straffescoring etter 80 sekunder ble redusert til en parentes i VM historien. Dagen etter dro vi til Danmark på gårdsferie. Jeg husker ikke mye av turen.

Dagen etter vi hadde vært i Legoland, ble broderen og jeg sengeliggende med vannkopper. Resten av sommeren -74 forsvant i kløe, feberdøs og sinkliniment.

Ringen er sluttet. Det er VM i fotball og Legoland på menyen. Eneste lyspunkt før jeg trer inn i løvens gap – ja da, vi skal i Løveparken også – er at terrassen på sommerhuset ligger en kort putt fra golfbanen.