NA-SPALTISTEN:

Hva jeg tenker på når jeg ikke tenker på baller

SELVSAGT: Ronaldo fikk ballen i må etter kort tid mot Marokko.  Foto: Bjørn Tore Ness

Guri Idsø Viken, NA-spaltist 

NAMDALSAVISA

Jeg er ikke så interessert i fotball.

Det vil si, den påstanden har jeg faktasjekka og den er faktisk helt feil. Jeg er såpass interessert i fotball at jeg for tiden er villig til å krangle meg til plass foran en tv som ellers er reservert for Fortnite, Minecraft og ulike dubbete highschool-serier i minst et par uker fram i tid. Jeg skrur opp kommenteringa på VM-kampene og roper litt om straffe, selv om det resulterer i at mannen min flykter inn i et annet rom med støyreduserende headset og historiebøker. Jeg har skrevet opptil flere spalter i denne avisa om fotball. Det var til og med ei tid da jeg gikk på alle Vålerenga sine hjemmekamper på Ullevål og reiste meg sammen med Klanen da vi sang «Vålerenga kjerke», med min trønderske herkomst godt gjemt på innerlomma og en stolt G07-spiller plassert sammen med hele østkantens favorittbarnevakt, Miniklanen.

Det finnes jo grunner til å bry seg om noe som ikke bare handler om å fylle fritiden til egne barn med såkalt meningsfylt innhold. Geografisk tilhørighet, for eksempel. Det at folk fra Oslo Øst kan heve seg over vestkanten en gang for alle og at trøndere kan bevise at de ikke bare er god på rølp, men også god til å kjøpe fotballspillere. At et lite land som Island kan bevise at innavl og taktfaste rop vinner over det en gang så store Britannia. At det finnes mer enn et par land i Afrika og at cirka alle 54 er bedre enn Norge i fotball.

Likevel. Som ei kvinne som aldri har truffet riktig mål og som har vokst opp i et hjem der tippekampen sto på hver lørdag mens pappa og lillebror brølte og mamma støvsugde demonstrativt, har jeg ofte lurt på hvorfor folk er så interessert i fotball generelt og de engelske klubbene spesielt. Hva får folk til å dedikere alle sine lørdagsformiddager til en grå industriby de aldri har vært i og grine alt testosteron ut av kroppen hver gang dennes nyimporterte fotballspillere bommer på mål? Hvordan kan noen kalle 2x45 minutter uten et eneste mål for «god underholdning»? Har de hørt om dramaturgi? Vet de ikke at det også finnes musikk og dans, film og tv, teater og litteratur? Synes de virkelig det er bedre å sitte og vente på at det kanskje skjer noe?

Ikke for det, jeg har også hatt noen gode fotballopplevelser. En av de beste fotballkampene jeg har sett live, var mellom de portugisiske lagene Benfica og Madeira. Visste du at Benfica har en dressert ørn som flyr rundt over publikum før kamp og en teamsang som høres ut som fado? Den beste fotballboka jeg har lest handlet om Ronaldo. Visste du at Ronaldo flyttet fra Madeira til Lisboa da han var 14, men hadde sånn hjemlengsel at klubben Sporting måtte fly inn mora hans før hver kamp for at han overhode skulle klare å gjennomføre? Det beste fotballintervjuet jeg har sett var med John Carew. Reporteren spurte Carew hvor han skulle se kampen nå som han var skada. Carew svarte at han ikke skulle se på, siden han syntes fotball var kjedelig. Min favorittspiller er Francesco Totti. Mannen som nektet å spille på noe annet lag en Roma gjennom hele sin karriere, og som samtlige politiske partier ville ha som sin ordførerkandidat da han annonserte sin avgang rett før forrige valg.

Man lærer også mye fra fotball. Jeg har for eksempel forstått at hjørner kalles kryss i fotballen. Og at jeg skal holde kjeft om feilbruk av geometriske begrep. Jeg har lært navnet på flere russiske byer og at russiske fotballstadioner er et ynglested for fluer. Jeg har skjønt at offside er en regel som menn har funnet på for at de fortsatt skal ha noe hemmelig å snakke om nå når kvinner er overalt i samfunnet. Jeg har endelig fått med meg at VAR ikke er Sveriges landslagstrener og at det nå er helt greit for menn å brette opp shortsen slik pappa pleide å gjøre da han slo gress tidlig på 90-tallet. Og dessuten har jeg sett at det er lov til å være mann og kysse andre menn, trimme øyebryna og bruke hårbøyle i fotballen, for der er visst ingen homo uansett.

Fotball er best når man ser bort fra ballene. I disse #Metoo-tider er det for eksempel befriende at det fortsatt finnes arenaer der kvinner over 30 kan glo i 90 minutter på digge menn i 20-åra med tightfit-skjorter uten at noen bryr seg nevneverdig. Oppkjøringa til VM har bydd på et tunisisk lag hvor noen på banen konsekvent spilte skada på et gitt tidspunkt i kampen, slik at det ramadanfastende laget kunne løpe og ete når sola gikk ned. Vi har sett en egyptisk spiller gå fra helt til skurk med ett enkelt bilde av Tsjetsjenias president.

Nå har vi gått inn i VM med et dansk herrelandslag som har BH utenpå skjortene og en russisk spiller som er like høy som to Putin-er oppå hverandre. Men på banen har vi altså sett Messi bomme på straffe, Spania sparke treneren sin og et Tyskland som står i fare for ikke å komme videre. Dessuten har vi ikke sett Italia i det hele tatt, men derimot, og mot all formodning, Sverige.

Det viser vel bare at i VM kan alt skje. Og det er kanskje der underholdningspotensialet ligger.

Godt VM!