Når kvinner vinner sin kamp

FOR EGEN REGNING

BILDET PÅ EI ENDRING: Marit Brøndbo jubler når hun ser Namdal LK storme mot mål som vinnere av St. Olavsloppet i 2015. Siden har laget vunnet to år til, og er storfavoritter til å vinne stafetten kommende uke. Namdal LK har gjennom sin kvinnesatsing bidratt til å ufarliggjøre konkurranser for damer, mener sportslederen i NA. 

NAMDALSAVISA

Når St. Olavsloppet arrangeres til uka, satser lagleder Marit Brøndbo på å kunne juble like mye som på bildet fra 2015: I øyeblikket Namdal LK overtar tronen som beste kvinnelag i den grenseløse stafetten.

Siden har klubben ikke sett seg tilbake og satt alle på plass.

Og laget er store favoritter til å løpe først over målstreken i Østersund også neste lørdag.

I det store bildet er det slett ikke viktig å vinne dameklassen i St. Olavsloppet – vi snakker tross alt om en landevegsstafett, der det ikke deles ut verken store gavesjekker eller medaljer for et eller annet mesterskap.

Går vi imidlertid i dybden på materien, er det interessant å se utviklinga som Brøndbo og Namdal LK har bidratt til opp mot kvinner og løping – og det å prestere – med St. Olavsloppet som fyrtårnet.

Eller mer riktig: Det å tørre å prestere og konkurrere.

Det siste er faktisk ganske nytt.

Jo da, det har jevnlig vært noen kvinner i Namdalen som har løpt fort, men de var lenge ensomme på resultatlista – i kvinneklassen.

Slik var bildet fram til Namdal LK kom på banen – og satset på St. Olavsloppet.

Namdalen hadde enere, men manglet bredden.

Om jeg har glemt Grete Waitz-løpet? Og de mange namdalingene som i mange år strømmet til Oslo for å løpe?

Nei, og det løpet – og Taussleppet som kom i Namsos senere – beredet på mange måter grunnen for den store framveksten av damer som konkurrerer nå.

For jentene er ikke annerledes enn gutta; de liker å ha på seg startnummer, men før gjorde de det helst der de kunne «gjemme seg» i massen. Som i mosjonsstafetter og store løp der de ikke var synlige.

De var der, de løp, men de ville ikke «vise seg fram».

Det var på mange måter nybrottsarbeid Marit Brøndbo & co. drev da de meldte på to damelag til St. Olavsloppet – der det ene var et bestelag som løperne måtte kvalifisere seg til.

Noen mente at det kunne skremme damer fra konkurransen – å ha et toppet lag.

Det motsatte skjedde.

For med å ha et beste lag «presset» Brøndbo & co. jentene til å tørre å vise seg fram – ikke bare i mosjonsstafetter, men også i andre løp.

Tro heller ikke at dette bare handler om unge damer rundt 20-årsalderen.

Margrete Trebostad (45) står for meg som kanskje det beste eksempelet på den positive utviklinga som vi har sett med damer i løp de siste årene.

Namsoskvinnen hadde knapt deltatt i konkurranser før hun begynte å løpe landevegsløp for fire år siden. Årsak: Hun var redd for å bli sist og få følelsen av «å dumme seg ut».

«Men jeg tror ikke det bare er jeg som har det slik. Det er nok spesielt et damefenomen dette. Gutta er flinkere til å gi blaffen i hva andre mener», sa Trebostad til NA etter et løp i 2014, under tittelen «Fri til å konkurrere».

Trebostad hadde passert 40 før hun kom over terskelen – til hun ble «fri nok». Siden har hun deltatt i alskens løp og skirenn.

Og gledelig nok: Hun har selskap. For nå er det like mye regelen som unntaket at det er like mange kvinner som menn som deltar i løp i Namdalen.

Det er også en kvinnekamp dette – på sin måte.

For nå har ikke bare kvinnene tatt sin rettmessige plass på resultatlista.

De har også vunnet over seg selv.