Hva sa du nå, sa du....

For egen regning

Illustrasjon: Knut Høihjelle 

NAMDALSAVISA

Hjelp, i en alder av 55 år har jeg innsett det som min datter, som er audiograf, og andre har påpekt de siste årene. «Du behøver nok et høreapparat».

Åge synger om «gjennomsnittsmainn», og der finner du meg. Jeg vil helst at alt skal være som det gamle og stritter imot hvis det ikke går helt på skinner. «Det går seg vel til-tankegangen» er god å holde fast ved, men ikke til evig tid.

Etter ferien skal jeg banke på hos fastlegen. Hun som har valgt et yrke som innebærer at hun, i en altfor travel hverdag, får inn slike som meg på kontoret. Desto flere år på baken, desto mer knirker og knaker det. Til bekymring.

Når vi får somlet oss til legen, får vi som regel høre at det ikke er farlig, bare en del av den naturlig aldringsprosessen.

Hørselen, der har jeg fire ess på hånda. Det er noe som skurrer. Skjønt det er ikke lenge siden jeg var på sykehuset og tok en hørselstest. Ørelegen fastslo at jeg hadde grei hørsel!

Nå er det slutt med å tippe når en sitter med hodetelefoner og ikke hører en lyd, men klikker likevel fordi at «skulle det ikke har vært en lyd nå?»

Hvordan begynner en å merke hørselstap? For mitt vedkommende startet det nok for noen år siden. Jeg minnes gangen etter et foredrag om pressetikk til elever på Olav Duun vgs. Da kom det spørsmål fra bakerste benk. Jeg hørte ikke noe. Fleipet de med meg?

Men pytt, jeg var jo ikke lærer. Livet gikk videre.

Det kom flere drypp, som eksempelvis at volumknappen på fjernkontrollen ble slitt.

Hvordan er det så i dag? Jeg hører ikke lenger alt hva som blir sagt rundt bordet på kantina, i private samtaler eller under møter. Jeg som liker å prate, faller litt utenfor hvis det er flere som snakker samtidig. Tro meg, det er kjedelig, og en begynner å småtrikse med å skjule at en ikke er helt med.

Jeg har prøvd å tippe hva som blir sagt, men har bommet så kraftig, at det har jeg sluttet med. Det er ikke alltid det passer å spørre opp igjen heller. For å spørre opp, det har jeg blitt dyktig til – mer enn «gjennomsnittmainn» skulle jeg tippe. Å lese på leppene er heller ingen suksess.

Selvsagt hører jeg det meste, men det er ikke nok. Jeg vil høre alt. I alle fall det som blir sagt i samme rom som meg. En kan ikke bruke fjernkontrollen på dem som prater der. Jeg må selv finne en volumknapp.

Det finnes verre ting i livet enn å tape noe av hørselen, men en skylder omgivelsene og seg selv å gjøre noe med det.

For jeg vil være med, og jeg skal bli med på noe annet også.

Etter ferien kommer Hunt 4 til Namdalen. Helseundersøkelsen som har betydning for folk ehelsa i hele verden.

Folkehelseinstituttet gjennomfører i forbindelse med Hunt 4 en hørselsundersøkelse. Den vil si noe om det er flere enn meg som har hørselstap eller er i risikogruppa uten å vite om det.

Hørselstap kan komme av eksempelvis alderdom eller støy på arbeidsplassen, har jeg lest. Dessuten blomstrer noen gener opp ved et gitt tidspunkt. Selv føler jeg et lite savn om at jeg ikke fikk snakket godt nok med noen av mine eldre slektninger.

Det ble for mye «hæ» og god-mann-økseskaft-svar.

Der jeg selv sånn smått er i ferd å komme. Altså er det arvelig.

Dessuten; en gikk ikke med digre hørselvern på fuglejakt for noen tiår siden! Det tilskrives kontoen uvitenhet, og «at slikt skjer da ikke meg.»

I dag skreddersyr Namsos Audiosenter propper og annet tilbehør til alle landets soldater, jegere og musikere for å nevne noen. Noe av den fremste ekspertisen i landet på dette området finnes her i byen. De bidrar til å bedre folkehelsa til mange.

Vi høres – om ikke annet på Hunt 4 i høst.