Historien om den fryktede svømmelærer Loe

Ukeslutt

Tone Aftret, journalist i NA.  Foto: Jonas Olsen

NAMDALSAVISA

Jeg er ikke spesielt glad i å svømme. Å lære meg crawl har jeg aldri klart. Butterfly kan jeg bare glemme. Det holder med brystsvømming for min del.

Men når jeg er i Syden liker jeg å avkjøle meg i havet. Og en av mine fineste opplevelser noensinne har jeg hatt i vann – nemlig å svømme rundt med dykkermaske og snorkel og se på det fantastiske livet i havet i Thailand. DET var fint det.

Nå er det engang sånn at å kunne svømme er viktig. Likeså at det er svømmeundervisning i skolen, slik at alle barn får et minimum av ferdigheter om hvordan man unngår å drukne i det våte element.

Selv var jeg av den vågale typen som barn. I den lille svømmehallen på Heimdal der jeg vokste opp, kastet jeg meg tidlig ut på dypt vann – uten å kunne svømme og til mammas store forskrekkelse. Å hoppe ut i vannet fra de små stupebrettene med et frydefullt hvin var en yndet aktivitet,

Jeg husker ikke når jeg lærte å svømme, men det var i alle fall før vi fikk svømmeundervisning på barneskolen.

Svømmelærer Loe var allerede da en fryktet skikkelse. Alle ungene snakket om ham. Loe var visstnok fryktelig streng og var ikke skåret for tungebåndet. Han var lang og slank, hårtuster i en runde rundt månen, hadde grusomt stygge tær og hvite klær.

Stor var lettelsen derfor da vi faktisk fikk en helt annen svømmelærer, en hyggelig blidspent type med svarte krøller som var raus med frisvømming dersom vi hadde oppført oss ordentlig i timen. Jeg gledet meg alltid til svømmetimene med han. Men så skjedde det forferdelige: Han var blitt syk. Og hvem andre enn svømmelærer Loe sto i hvit shorts og helsetrøye og skulle vikariere. Nå skulle vi endelig få vite om han var så forferdelig som alle sa.

Vi torde ikke annet enn å oppføre oss. Også jeg.

Vi svømte bryst, på rygg, vi crawlet og prøvde oss på butterfly. Hele tida gjorde vi vårt beste. Herr Loe skulle jammen få se at vi var blitt flinke svømmere helt uten hans hjelp.

Og alt gikk bra. Helt til han anropte meg: – Du pike der i rosa badehette, ropte lærer Loe så det ljomet i svømmehallen. Meg, mimet jeg og pekte på meg selv. Han nikket. Så kom dommen – så hele klassen og alle andre kunne høre det: «Du svømmer som ei ku».

Etter det har jeg i grunnen aldri likt svømming noe særlig. Forstå det den som kan.