Johan J. Jakobsen til minne

Minneord til Johan J. Jakobsen fra Trøndelag Senterparti.

  Foto: Jostein Aardal

NAMDALSAVISA

Vi i Trøndelag Senterparti mottok beskjeden om Johan J. Jakobsen sin bortgang med stor sorg. Samtidig er vi dypt takknemlig over alt Johan har fått gjort i sin samfunnsinnsats.

Johan J. Jakobsen er en av de mest betydningsfulle tillitsvalgte og folkevalgte som Senterpartiet i Norge har hatt, og han spilte en sentral rolle i norsk politikk fra tidlig på 1970-tallet og til han takket av som stortingsrepresentant i 2001.

Med oppveksten på gården Lønset på Spillum i Namsos, var ikke vegen lang til å engasjere seg for Senterpartiet. Johan ventet likevel til han var langt oppe i tyveårene med å tre inn på den offentlige politiske arenaen. Han sørget først for å få seg en god og allsidig utdannelse, og ble sivilagronom ved NLH Ås i 1962. Johan tok over heimgården i 1963 og var eier av denne fram til 1993. Det var likevel hans stilling som avdelingsbestyrer ved Felleskjøpet og Namdal Kornsilo fram til 1972 som gjorde han til et kjent ansikt, særlig i Namdalen. Hans åpne vesen og naturlige sjarm skapte god kontakt med folk, og innga tillit. Han ble innvalgt i kommunestyret og formannskapet i Namsos i 1967, og hadde disse vervene til han ble rikspolitiker i 1972-73. Fra 1971 til 1973 var han også medlem av fylkestinget i Nord-Trøndelag.


«Skylder ham en stor takk for det jeg har lært»

Johan J. Jakobsen var en mann som gjerne holdt seg i bakgrunnen sånn at andre fikk skinne. Løsningsorientert, raus og en samarbeidets mann – er beskrivelser som går igjen.

 

Det var flere som så at Johan J. (som han som oftest ble kalt) ville egne seg godt i politisk arbeid, og særlig Nord-Trøndelag Senterungdom medvirket sterkt til at Johan fikk et sentralt tillitsverv i Senterungdommen som politisk nestformann fra 1967-69. Johan J. ble også foreslått som 2.kandiddat til Stortinget for Nord-Trøndelag i 1969, men han fikk 3.plassen og ble dermed varamedlem til Stortinget. Da Senterpartiet ble med i Lars Korvald (KrF) sin sentrumsregjering som høsten 1972 etter at Norge sa nei til EF-medlemskap, ble Johan J. politisk rådgiver (eller «personlig sekretær» som det het da) for samferdselsminister John Austrheim, som da var Senterpartiets formann.

Johan J. Jakobsen fortalte siden i sin selvbiografi «Mot strømmen» at han ved denne entreen inn på den nasjonale politiske arenaen skjønte at det nå ikke var noen vei tilbake til Felleskjøpet - heretter satset han for fullt på rikspolitikken. I 1973 var det ingen tvil om at Johan J. skulle på Stortinget, og han fikk 2.plassen på lista etter bondehøvdingen Johan A. Vikan fra Stjørdal. Gjennom i alt 7 valgperioder fra 1973 til 2001 var Johan innvalgt på Stortinget for Senterpartiet i Nord-Trøndelag. I 1973 flyttet Johan med kona Elin og de tre barna til Østerås i Bærum. En tilværelse med ukependling var ikke aktuelt. Her ble familien boende, også etter at Johan sluttet på Stortinget i 2001. Sommerferiene ble imidlertid tilbrakt på Lønset, der Johan hver sommer hadde noen prosjekter på gården som skulle gjennomføres, f.eks. nødvendig vedlikehold av gård og grunn. Selv om Johan J. la an en forsiktig start som «tingmann», ble det ganske fort klart at Senterpartiet ville satse på denne mannen, og før Stortingsvalget i 1977 fikk han den sentrale posisjonen som leder for programkomiteen. Han hadde også vært med i komiteen før valgene både i 1969 og 1973. Senterpartiet gjorde et dårlig valg i 1977, og det var behov for ny parlamentarisk leder. Stortingsgruppa valgte Johan J. i dette vervet, og flere hadde på dette tidspunktet også tatt til orde for at Johan burde ta steget opp som partileder. Da Gunnar Stålsett trakk seg fra ledervervet i 1979, var det ingen diskusjon – Johan J. Jakobsen ble klappet inn som ny leder for Senterpartiet på landsmøtet i Loen i 1979. Han hadde ledervervet fram til 1991, da Anne Enger Lahnstein overtok under landsmøtet i Steinkjer. Johan var parlamentarisk leder i to perioder, først fra 1977 til 1983, og så fra 1991 til 2000, i hele Annes tid som partileder, og i starten av Odd Roger Enoksens periode som partileder.


Godt likt av alle

«Konfirmanten fra Namdalen», Senterparti-lederen, parlamentarikeren, namsosingen og trønderen Johan J. Jakobsen er død, 81 år gammel.

 

De mange politiske begivenhetene på nasjonalt plan, og alle store og små saker som Johan arbeidet med i hans mange år i Storting og regjering er det ikke plass for å beskrive her, men Trøndelag Senterparti vil særlig fremheve den viktige rollen som Johan J. Jakobsen hadde med å skape ro og stabilitet i partiet. 70-årene var turbulente for Senterpartiet, og det var mye debatt om vegvalg i det brogete politiske landskapet som avtegnet seg etter at Norge sa nei til EF-medlemskap i 1972. Det var tydelige meningsforskjeller mellom dem som mente at Senterpartiets veg til innflytelse fortsatt gikk gjennom den tradisjonelle borgerlige konstellasjonen som ble etablert utover i etterkrigstiden som en reaksjon mot Arbeiderpartiets totale dominans – kontra en mer utpreget sentrumsprofil, der tilhengerne var sterkt inspirert av NEI-seieren i 1972 og den påfølgende sentrumsregjeringen som satt fram til 1973.

Johan J. sin klokskap og hans sans for pragmatiske løsninger førte til at Senterpartiet gjennom 1980-tallet hadde stor innflytelse nasjonalt, til tross for at partiet gjennom hele tiåret hadde en oppslutning på om lag 6,5 % i stortingsvalgene. Senterpartiet ble i 1983 med i Willoch-regjeringen som satt fram til 1986, der Johan etter eget ønske ble samferdselsminister, og det er liten tvil om at dette var en statsrådspost som passet som «hånd i hanske», og der det virkelig var stort handlingsrom for praktisk handling og for tydelige politiske valg.

Da Johan J. Jakobsen gikk inn som kommunalminister i Syse-regjeringen i 1989, var EU (EF)-saken igjen under oppseiling i norsk politikk, men på dette tidspunktet var det drøftingene rundt EØS og de norske konsesjonslovene som dominerte. Da disse spørsmålene ble tilspisset utover i 1990, ble det fort klart at Senterpartiet ikke kunne være med på det løpet som Høyre la opp til. Johan manøvrerte slik at den relativt ferske parlamentariske lederen Anne Enger Lahnstein ble plassert i begivenhetenes sentrum, da han mente at det var stortingsgruppa som måtte gjøre de viktige vegvalgene. Det ble regjeringsskifte, og like etter byttet Johan og Anne plass, der han igjen ble parlamentarisk leder og Anne ble ny partileder. 1990-tallet ble en ny gullalder for Senterpartiet, med flere gode valgresultater og med Nei-seieren i EU-valget i 1994 som det desiderte høydepunktet. Etter Stortingsvalget i 1997 som gikk dårlig for Senterpartiet men som likevel førte til en ny sentrumsregjering (Bondevik I), fortsatte Johan som parlamentarisk leder. Denne posten hadde han helt til sentrumsregjeringen gikk av på gasskraftsaken i mars 2000.

Johan sitt verv som stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag gjennom 28 år var hele tiden basisen for hans verv som partileder, parlamentarisk leder og statsråd. Noen ganger kunne det være krevende for Johan å forholde seg til de mange forventningene fra hjemfylket om at han som nordtrønder måtte ha mest fokus på lokale saker. I realiteten var det et stort pluss både for Nord-Trøndelag og andre distriktsfylker at Johan i mesteparten av sin stortingskarriere hadde de mest sentrale posisjoner man kan ha nasjonalt. Skal man oppnå noe må det til både kunnskap, interesse, vilje og gjennomføringskraft. Johan J. Jakobsen hadde alt dette, kombinert med godt humør og en ukuelig optimisme. Mange har mye å takke Johan for. Namdalingen og nordtrønderen ble hele Norges JJJ.

Da Johan J. Jakobsen holdt sin siste tale til årsmøtet i Nord-Trøndelag Senterparti i 2001, og overlot «stafettpinnen» til sin etterfølger Marit Arnstad, oppfordret han partiet til å gå rakrygget inn i valgkampen. Ganske typisk nevnte han kamp mot sentralisering, barn og unges oppvekstvilkår, matforsyning/matsikkerhet og trygging av offentlige tjenester som viktige hovedområder i valgkampen. Samfunnsbyggeren hadde gjennomført sitt oppdrag – nye krefter var klar til å overta.

Trøndelag Senterparti lyser fred over Johan J. Jakobsen sitt gode minne.

Gunn Iversen Stokke

Fylkesleder