Stolt kultur nede med brukket rygg

Namsen bare for et fåtall

Innspill

Den gang Namsen var for alle: Ola Marius Amdal, tidligere eier av sportsforretningen Leksås Sport i Grong, skriver at laksekulturen i Namsen har forsvunnet. Han tar et oppgjør med valdeierne i Namsen og skriver blant annet; «Tror virkelig valdeierne at eksklusivitet bidrar til engasjement for villaksens fremme? Ved å forbeholde fiske for de få?»  Foto: BJØRN TORE NESS

I samfunnet ellers er det alminnelig etikk og moral at «med rettigheter, følger forpliktelser».

  Foto: Hans Kristian Hansen

NAMDALSAVISA

Før 2010 kunne man faktisk glede seg til sommeren i Namdalen for den som hadde gleden av å bo ved siden av en av verdens beste lakseelver. Nå er nok en trist sommer i gang for de av oss som kunne tenkt seg en kveld eller ti ved elva med familie eller sommergjester. Nå ligger elva der, folketom og utsolgt, og sommerturister er etter hvert en severdighet langs Namdalen, spesielt i Grong.

Det er ikke mange steder at man har en slik mulighet som Namsen åpner for. En lakseelv med et så stort potensial for så mange fiskere. Her kunne minst 10–20 ganger så mange laksefiskere, som fisker i dag, vandre langs elva og utvekslet lærdom og skrøner om laksens veier i rennende vann. Men «det herre e mett, og bare mett, og ansvar for fellesskapet oppleves ikke…».

Den eneste grunnen til at noen skal komme til Namdalen i juni, juli og august, er at de kan få fiske laks i Namsen. Enkelt og greit. Alt annet er det mer av andre steder.

De som forvalter Namsen i dag opptrer som om rettigheten til å forvalte elva er Guds gave til dem alene. Helt uten ansvar for generell næringsutvikling, trivsel for sambygdinger og bolyst. For ikke å snakke om rekruttering og ivaretaking av en kultur.

I samfunnet ellers er det alminnelig etikk og moral at «med rettigheter, følger forpliktelser». Det burde også være situasjonen når det gjelder retten til å forvalte fiske i Namsen. For mange av oss har Namsen vært en god grunn til å være hjemme i ferien eller for å bli boende. Nå er forvaltningen av Namsen, spesielt i Grong, en god grunn til ikke å bli heime.

Ingen annen distriktskommune har noensinne oppnådd utvikling og vekst ved å gjøre seg eksklusivt og utilgjengelig. Og det vil ikke skje i Grong heller.

Det finnes knapt noen laksefiskere i det hele tatt. Nå er flest av båtpassasjerer på jakt etter et trofe til å ha på Facebook. Ingen riktige laksefiskere lar seg kjøre rundt på elva med påhengsmotor, enkelt og greit.

Tror virkelig valdeierne at eksklusivitet bidrar til engasjement for villaksens fremme? Ved å forbeholde fiske for de få? Oppdrettslaksen skaffer både arbeidsplasser og penger til lokalsamfunnet sitt.

Hva fører eksklusivitet og utestenging fra elva til? Overfor sambygdinger er bidraget frustrasjon, sorg og sinne. Villaksen har i dag hovedsakelig verdi som «easy money» for noen få valdeiere i Namdalen, ellers ingen ting.

Dette gir ingen insentiver for folkelig oppslutning for villaksens ve og vel. Med andre ord er dagens forvaltningsregime negativt også for villaksen.

Hvorfor ikke bare «svar JA, og ønsk velkommen». Grunneierne langs elva har visst blitt enige om at de ikke ønsker vegfarende laksefiskere eller innpåslitne sambygdinger.

Bjøra Camping I Overhalla er derimot et eksempel til etterfølgelse. De selger kort og lar folk slippe til i Bjøra. Valdeier Anne Ovidie Hagerup i Overhalla fortjener også ros, men Anne Ovidie: jeg vet at man er velkommen på Grande Gård, men det vet du også at; «enslig svale gir ingen sommer».

I Grong får ingen spontante henvendelser tilgang til fiske. Heller ikke kan foreldre og besteforeldre ta med seg sine etterkommere og formidle kunnskapen om laksens veier i vannet til nye generasjoner. Det hjelper ikke at elva er tom for fiskere, for den er solgt.

Egentlig ganske utrolig at landslinja ved Grong videregående skole eksisterer. Det er et paradoks at den finnes i Grong, men lett å forstå at det aldri har vært en elev der fra Grong. Kulturen lokalt om laksefiske er jo ødelagt. Elevene på linja fisker visst mest utenfor Grong.

Namsen trenger kun vertskap som sier JA og VELKOMMEN til alle som ønsker å komme, når de selv ønsker. Om grunneierne ønsker å selge noe eksklusivt, kan det være begrensning på antallet båter, og naturlig begrensning vil det være på botilbud hos grunneier.

Langs bredden burde det være fritt fram å komme å kjøpe fiskekort for alle. Man må skille «snørr og bart». Om det var 10 -20 ganger så mange fiskere i elva som i dag, ville alle fortsatt lett finne seg en enslig plett om man ønsket. Markedsføring ville vært totalt unødvendig, da effekten av fornøyde fiskere og stor aktivitet på fiskebørsen sosiale medier vil overgå all kjøpt markedsføring.

Båtfiske vil fortsatt kunne selges til samme pris - og like eksklusivt. Det en skikk at landfiskere viker når det kommer en fisker i båt. Det ville bli rift om alt som var av overnattingskapasitet i bygda, og mer til. Serveringsstedene ville fylles, og flere av bygdas ungdommer fikk sommerjobber.

Kanskje ville flere vurdere å etablere seg i bygda, og ikke flykte hals over hode.

Alt stangfiske burde selges fra sentralt sted i bygda, og det skulle ikke være mulig eller nødvendig å bestille på forhånd. Landbasert stangfiske burde vært for alle! Om man økte antall fiskere pr. døgn i Grong med 150 -200 stk., ville likevel alle som ønsket finne seg en stille plett. Namsen kunne blitt «the place» i Europa for flest laksefiskere, og distriktet ville igjen blomstre på sommeren.

Innenbygdsboende skulle selvsagt ha tilgang til et «rimelig» sesongkort, og ungdom skulle fiske gratis. Det burde være en fordel å bo i Grong, ikke det motsatte som nå. Fangstbegrensninger er i dag en selvfølge, og gjøres ut fra hensyn til laksebestanden.

Man må skille valdene fra overnattingstilbudene og regulerer fangstkvoter, ikke fiskere. Slik skaper man en dynamikk som legger til rette for ressursutnytting, vekst og trivsel. Dette burde være en selvfølge. Det ville åpenbart vært hemmende for stedlig utvikling.

Se til Stjørdal og Stjørdalselva. Her har 43 valdeiere slått alt sammen til ett fiskekort. Det kan ikke bestilles kort, det kjøpes på Stjørdalen, og alle får.

Hadde et slikt til rette lagt opplegg blitt fulgt, hadde Grong fortsatt hatt to sportsforretninger. Dette er logisk dersom man mener at Namsen som ressurs skulle forvaltes med utvikling for hele lokalsamfunnet for øye. Her er kanskje utfordringen? Den dagen Grong-bygda og Namsen lider av overbelastning kan man se på tiltak mot et «luksusproblemet».

Så til alle «Petri-brødre»: Enn så lenge får vi møtes i Stjørdal, der er vi velkommen.