Et parti i sterk motvind

Giske bør trekke seg: Tidligere sjefredaktør Rolv A. Amdal mener at Trond Giske bør trekke seg som ledende Ap-politiker. Giske er etter hans syn skyld i mye av de problemene Arbeiderpartiet sliter med om dagen. 

NAMDALSAVISA

For egen regning

Er det Jonas Gahr Støre sin skyld at pilene fortsatt peker nedover for Arbeiderpartiet? Nei, selvfølgelig ikke. Problemene er langt mer sammensatte.

Arbeiderpartiet var i sin storhetstid en bred koalisjon av arbeidere, fiskere og småbrukere. Siden den gangen har samfunnet endret seg kraftig. Industriarbeiderne er blitt langt færre. Det har også antall småbrukere og fiskere. Mye av Aps tradisjonelle velgergrunnlag er blitt borte med samfunnsutviklingen. I dag er mange av partiets velgere offentlig ansatte.

Når Arbeiderpartiet ble stort, var det fordi store samfunnsgrupper følte at partiet tok tak i deres utfordringer og kom med relevante og gode løsninger. En solidarisk utjevningspolitikk og en utbygging av velferdssamfunnet som bidro til å løfte småkårsfolket, var to kjennetegn. Partiets politikk føltes relevant for folk flest.

I dag er det ikke slik lenger. Mange av de grunnleggende velferdsproblemene er løst. I dag er det nye utfordringer der partiet sliter med gode og relevante svar. Innvandringspolitikken, hva man enn måtte mene om den, er ett eksempel. Det er ingen tvil om at mange av dem som tidligere stemte Arbeiderpartiet har havnet i Fremskrittspartiets favn fordi Frp har stått for en langt mer restriktiv linje. Ikke fordi de nødvendigvis ikke liker innvandrere, men fordi de føler at innvandringen truer deres egne velferdsordninger.

Mange har pekt på at partiets ledelse er for preget av samfunnselitene og at avstanden til folk flest blir for stor. I et parti som vitterlig heter Arbeiderpartiet er det knapt vanlige arbeidere igjen i ledelsen. En skal ikke så mange år tilbake før for eksempel en platearbeider ved et skipsverft kunne bli finansminister, slik Gunnar Berge ble.

I dag sier mange at de ikke kjenner seg igjen i partiledelsen. Det kan være mye i det, men samtidig er det lett å peke på sosialdemokratene i Sverige som har en industriarbeider som statsminister, og der sliter partiet nesten like mye som i Norge. Jens Stoltenberg var også akademiker, men hadde en mer folkelig måte å framtre på enn Støre.

Rent politisk har ikke Arbeiderpartiet maktet å stå fram med en klar alternativ politikk til regjeringen. Med en blåblå regjering burde det være Ap som var den tydeligste stemmen i kampen mot Forskjells-Norge, men det er det ikke. Rødt og SV har klart å «ta» den saken, slik Ap har mistet eierskapet også til andre viktige saker.

Og så er det den interne kranglingen innad i partiet og partiets ledelse som margstjeler partiet og stjeler energi og oppmerksomhet.

For et parti som skal komme seg opp i stående igjen etter knockouten ved valget i fjor, er den interne kranglingen og fraksjonskampen rett og slett fullstendig ødeleggende.

Det er ingen velgere som liker et parti som framstår som en polsk riksdag. Og når også de store motsetningene mellom partikulturen i Arbeiderpartiet i nord og sør i «nye Trøndelag», med en viss person i hovedrollen, utporsjoneres med bred penn i landets største avis, hjelper det ikke på inntrykket. Ingen liker et parti, med rette eller urette, som framstår med krangling og atter krangling. Dessuten bør «kvikk-fiks-kulturen» ha overlevd seg selv i et parti som Arbeiderpartiet.

Det er ikke til å komme bort fra at mye av ansvaret for inntrykket av krangling og fraksjonskamp i Ap ligger på den suspenderte nestlederen Trond Giske og den kulturen og de alliansene han har bygget opp, det være seg i Oslo- eller Trondheimsmiljøet. Det er tydelig at han ikke har tenkt å gi seg, men i stedet forsøker å bygge opp sin posisjon igjen. En får en følelse av at person kommer foran parti, og det kan være skjebnesvangert. Spørsmålet er om han ikke er ferdig uansett. Riktignok trykker han på de riktige politiske knappene ved å snakke om at partiet må komme nærmere folket, men det er lite troverdig fordi han har mistet for mye av sin politiske kapital.

Når velgerne får på følelsen at person er viktigere enn parti og at taktisk manøvrering for å komme i posisjon overstyrer politikken, hopper de på gjerdet – eller velger et annet parti.

En god start på en gjenoppbygning av Arbeiderpartiet vil være at Giske trekker seg for godt både som stortingsrepresentant ved valget neste år – og som nestleder i Arbeiderpartiet på neste landsmøte. Det er vanskelig å se at de grunnleggende personmotsetningene i partiet kan skrinlegges uten at den som har hovedansvaret for alt bråket trekker konsekvensen av hva han har stelt i stand.