Lev mens du kan

NA-spaltisten

Illustrasjonsfoto.  Foto: Bjørn Tore Ness

Du synes kanskje det er skremmende, ekkelt og unødvendig å snakke om.

NA-SPALTIST: Ingvild Hegge Eriksen.  Foto: Pål Morten Skaret

NAMDALSAVISA

Å kjenne på en frykt for å skrive om et tema, er kanskje et tegn på at jeg bør skrive om det. I så fall forsøker jeg.

Det er strengt tatt ganske lite vi kan være sikre på når det kommer til selve livet – men vi vet at det vil ta slutt en gang. Å leve kan være fryktelig skremmende i blant, men himla fint også. En bok jeg leste i vår, minnet meg på hvor takknemlig jeg bør være. Tenk at jeg kan spise meg mett hver eneste dag, studere hva jeg vil, at jeg har foreldre, søsken, venner, kjæreste og et helt liv tilsynelatende liggende foran meg som en eneste lang, eventyrlig bilferie. Det er dog ingen som kan vite hundre prosent sikkert hva som skjuler seg bak neste sving.

Pulsen min øker litt hvis jeg skriver ordet «døden». Det noe rart og fremmed med døden. Det er ingen som kan fortelle meg hvordan det føles å dø, og jeg vet aldri hvordan jeg reagerer når døden inntreffer, sannsynligvis ikke du heller. Likevel vet vi at døden kan være som en hensynsløs og brutal flodbølge av følelser hver gang den inntreffer.

«Ingvild, hva ville du gjort hvis du fikk beskjed om at du hadde en alvorlig sykdom med forventet levetid på et år?». Spørsmålet jeg aldri har blitt stilt, men begynt å tenke litt på.

For det er jo ganske bittert å angre på nabokrangling, unødvendige diskusjoner om butikkvitteringa, dilemmaet om potetgullposen i kjøkkenskapet, oppvasken som utsettes, frustrerende tid på sosiale medier, laderen som ikke fungerer, en idiotisk strømregning og alle andre, banale ting, hvis jeg hadde fått en slik beskjed.

Vi skygger unna døden fordi det er vondt å snakke om. Det berører våre nærmeste. Helt enig. Men jeg er et menneske, akkurat sånn som deg, og får også tårer i øynene av tanken på at jeg en gang skal leve videre uten generasjonen før meg. Men å forsøke å fortrenge døden som tema, vil jo også overskygge gleden ved å faktisk leve, ikke sant? Hvordan kan du vite at du er skikkelig glad hvis du aldri har vært skikkelig lei deg? Nei, jeg vet ikke hva som skjuler seg bak neste sving, det kan være en elg, ingenting, en trailer, men det kan også være mye annet.

En ny lader kan du alltids kjøpe deg og en strømregning glemmes om en kort stund, men tiden er uerstattelig. Minuttene du smiler over rødvinsglasset med samboeren din, øyeblikkene du nyter solstrålene langs et vann i Namdalen, barnelatteren som fyller hele huset, hunden som logrer når den ser deg komme hjem fra jobb, sjefen som klapper deg på skuldra, blikket jordmora gir deg når svetten siler nedover panna di, den gode middagen vennene dine spanderer på deg på bursdagen din, klemmen du gir til datteren eller sønnen din som skal begynne å studere, og en forsvinnende lang rekke med andre ting.

Det finnes fraser som «det kan vi ta senere» eller «det kan vi gjøre når vi blir gamle», men hva hvis senere ikke kommer? Hvorfor vente med å fortelle svigerfaren din at han lager verdens beste pizza? Har du noen du er glad i? Synes du samarbeidet med en kollega er lærerikt? Si det til dem i dag!

«Ingvild, hva ville du gjort hvis du fikk en slik beskjed?»

Jeg ville samlet alle jeg bryr meg om og er glad i, laget god mat, drukket vin, snakket. Snakket litt mer, ledd til tårene trillet, men kanskje også sagt ting til hverandre som vi har tenkt på, men aldri turt å si. Jeg ville satt meg i bilen, kjørt til hytta, gått opp på Mesklumpen sammen med hunden, laget pappas elggryte til middag og spilt Scrabble med hele familien etterpå – naturligvis med regelen om at selvlagde ord er lov – og jeg ville kysset kjæresten min til han får rosinhud i ansiktet, sendt postkort fra andre steder i verden, arrangert mange fester og spilt så høy musikk at naboene lurer på hva i alle dager vi holder på med.

Du rynker kanskje på nesa av dette temaet. Du synes kanskje det er skremmende, ekkelt og unødvendig å snakke om.

Vel – en eller annen gang kommer døden til å inntreffe, det kan være i morgen eller om femti år, men det viktigste vi kan gjøre nå, er å være tilstede i vårt eget liv og livene til menneskene vi er glad i. Hvis vi skulle vært redde for døden hele tiden, tilbrakt tida i lydtett en boks og aldri utsette oss for noen ting, hadde det blitt ganske så stusslig.

Nei, det er tross alt nå vi lever på denne planeten, og det er nå vi kan gjøre det aller beste ut av det!