Og akkurat der stanser mine interesser ...

Ukeslutt
NAMDALSAVISA

Heldigvis er vi ikke like, vi har forskjellige egenskaper og evner. Mine evner – og ikke minst interesser – ligger absolutt ikke i retning noe mekanisk. Jeg kan både sage, snekre, male og faktisk legge gulvbelegg. Må jeg derimot skru på en motor, er det stopp. Såframt det ikke kan ordnes med kniv og gaffel.

Men hva skjedde da vi endelig fikk åpnet hyttesesongen nå i år? Plenklipperen stanset ved andre gangs bruk. Den var ny i fjor. Hos forhandleren fant de flere liter vann i bensinen, som var kjøpt i vår. Båtmotoren startet på land, men streiket da båten kom på sjøen. Så akkurat nå får vi testet Rørvik Marinas nye og flotte anlegg på Marøya.

Jeg biter i meg fruas noe syrlige hint om at en litt mer «handy» ektemann kunne spart mye penger. Men hadde alle vært mekanikere, så hadde ikke verkstedene hatt noe levebrød for sine ansatte. Hun kan forresten ikke bake flatbrød, hun heller.

Som 14-15-åring fikk jeg en defekt motorsykkel hos en gårdbruker. Sykkelen var en Java 125 kubikk, som jeg skrudde helt fra hverandre. Ett år senere ga jeg den bort til en kjenning, levert i bæreposer fra Coop-en. Bare to måneder senere kjørte han stolt rundt på sin nye motorsykkel!

I ungdommen løste to motorinteresserte kompiser i gata mi eventuelt motortrøbbel. Jeg bare åpnet panseret på bilen min og så var en av dem på plass.

Mitt største nederlag som reparatør kom nok likevel i 1974. Mulig jeg har fortalt det før, men det var som radioreparatør. Reiseradioen på hybelen til kjæresten i Namsos var blitt ganske taus, og hun appellerte til meg som «handyman». Med et skrujern åpnet jeg radioen, plirte med øynene som en dreven Reodor Felgen og skrudde og justerte på noe jeg ikke ante hva var.

En smule oppgitt måtte jeg dagen etter ta turen ned i Namsos sentrum til radio- og TV-forhandleren med apparatet. To dager senere henter jeg den, radioen var reparert for et par hundre kroner og fungerte fint. Sure penger for en skoleelev var det likevel. Og da jeg betalte, lurte ekspeditøren på når radioen var blitt ødelagt.

– Jo, den sluttet å virke ved 16-tida mandag ettermiddag, forklarte jeg.

– Ja vel, svarte ekspeditøren, – det var akkurat da senderen i Namsos falt ut ...

Akkurat den opplysninga ventet jeg noen år med før jeg innrømmet overfor kjæresten min.

For da var vi faktisk blitt gift – og det er vi fortsatt.