NA-SPALTIST

Godt sagt

NAMDALSAVISA

Sigmund Kveli, NA-spaltist 

Den beste tilbakemeldingen jeg kan få etter å ha framført et kåseri er: – Det var som jeg skulle sagt det selv. Å se at publikum nikker og dulter borti sidemannen er et godt tegn. Får jeg i tillegg humring og latter underveis, så er jeg ekstra fornøyd. Da tenker jeg av og til: Kanskje kan noen av ordene og setningene jeg har satt sammen få leve videre etter at jeg er borte. Forutsetningen er at de blir delt videre i en eller annen form.

Selv samler jeg på gode historier og treffsikre replikker fra andre, for å kunne fortelle dem videre. På den måten kan jeg bidra til at slagferdige personer får leve videre gjennom sine utsagn, som en gang festet seg i en annens hukommelse.

Det som trolig bidrar til at denne kulturen har levd så godt Lierne, er at vi alltid har brukt navn og sted når historiene fortelles. Noen har spurt meg om jeg ikke er redd for negative reaksjoner, og at etterkommere føler at jeg henger ut slektningene deres når jeg forteller om dem. Så langt har jeg ikke fått kjeft av noen, tvert imot virker det som de fleste synes det er en ære å bli hovedperson i en god historie. Å være en original har alltid vært en hederstittel i min omgangskrets.

Martin Aagård, den munnrappe handelsbetjenten på Liernes Forbruksforening lever for eksempel videre gjennom sine kjappe kommentarer til kundene for seksti, sytti år siden. En av kundene var godt kjent for sin hjemmebrenning, og når han hadde fått en ladning sukker og gjær på disken, så ville han vite hva det kostet. – Ke my bli de derre?, spurte han. – Tja, e du hælldinj så bli e fyr flaska, kom det fra diskenspringeren.

En annen kunde sto og vurderte en skjorte som så altfor stor ut. Martin gikk bort til han og sa: – Vess du e lik tjukk i hærsa som du e i huggun, så bli n derra aldeles rætt!

Ved Murusjøen bodde det en gang en original som folk kalte Pe Pilt. Han var ikke så nøye med lover og regler. Jakttider brydde han seg for eksempel ikke så mye om. En vårdag lensmannen passerte den lille koia, hang det en hare på veggen. Lensmannen stoppet og spurte Pe hvor haren kom fra. – Deinn flaug i hel seig ti telefontråa, var svaret.

Pilten reklamerte i sin tid for sagbruket på Kveeidet, hvor han fikk hente gratis bakved til fyring. – På sagen på Kveeidi e dæm bra bussin! Der kan i ta meig bak så my i vil!

Jeg er så heldig å ha flere onkler som opp igjennom årene har bidratt med mang en humoristisk replikk. I den grad det finnes en egen Kveli-humor, så har Sven Kveli i høyeste grad vært med på oppbyggingen av den sjangeren. Han uttalte en gang at før jul snødde det så mye at han til slutt kjøpte seg snøfreser, og straks han hadde gjort det så kom det så lite snø at han vurderte å kjøpe snøkanon for i det hele tatt å få prøvd snøfreseren.

På nabogården hans var det stor oppstandelse en gang, etter at ei kvige hadde blitt skremt av tordenværet og sprunget på sjøen. Bonden rodde ut og fikk festa tau på kviga, og da de var på tur innover, kom onkel ned på stranda. Da de var innenfor hørevidde, ropte han: – Fe dåkk itj nå fisk på n derra, så må dåkk prøv med mark!

En annen onkel skulle prøve seg som skogsarbeider i sin ungdom. Han skulle få opplæring av Tormod, som var en erfaren skogskar. Attesten han fikk fra sin mentor var så som så: – Du e grei å samarbe me du Ola, ferr i fe gjørrø alt arbee sjøl!

Jakt- og fiskehistorier var en viktig del av oppveksten min. Jeg forsto fort at der var det lov å legge på og lyge på seg både centimeter og kilo for å få historiene gode nok. Legendariske Ol´ Arntsa fortalte om den gangen fisken var så bitevillig at han måtte gjemme seg bak ei bjørk for å få tredd marken på kroken.

En annen gang fortalte han om den sommeren det var så varmt. Han hadde observert en rev som jagde en hare. – Men det va så varmt ett ingen tå dæm orka å spring. Dæm bærre gikk role bægge to!

Den som følger Pe Torsa-forestillingene i Kvelia har gjennom årene fått servert replikker som viderefører den sleivete omgangstonen som har vært, og er i bygda den dag i dag. Så når Severin kommer kjørende fra Nergårn, og får hilsningen – Jasså, e e du som e ut å kjør ...

Da ligger det helt naturlig for en Kvelidaling å svare: – Ja, i syn det e bæst å håll te ut me di, ... i hværtfall når i ska kjør langt!

Da Martin-Marta fylte 90 år, ble hun behørig feiret av alle i Kveli-grenda. Da kalaset gikk mot slutten, takket noen av gjestene for seg med ordene: – Så kjæm me nå tebakers når du fyll 100! Svaret fra jubilanten kommer til å stå til evig tid: – Ja, vess dåkk lev, så!