Kan jeg være lita for alltid?

Ukeslutt:
NAMDALSAVISA

I sommer fylte jeg 20 år, og vil allerede erklære dette som den mest forvirrende tida i mitt liv. Plutselig er jeg ikke tenåring lengre, så hva er jeg da? Voksen? Nei, så absolutt ikke.

Som sommervikar i NA har jeg fått møtt mange mennesker, og opplevd mye. Jeg har også innsett at andre ikke nødvendigvis ser meg slik som jeg selv gjør. «Det er ei dame fra NA som vil snakke med deg!», «Smil pent og se på dama som tar bilde». Jeg blir like forvirra hver gang. Dame? Jeg? Nei. Mamma, tante og mormor er damer. Jeg er ei jente. Ei 20 år gammel jente som fremdeles ringer mamma når jeg trenger trøst, og som fremdeles foretrekker Disney-filmer over dramaserier. Når jeg tenker meg om er vel egentlig det siste irrelevant. Jeg vil alltid foretrekke Disney-filmer.

Da mamma hintet fram at om fem år, da har hun sikkert fått barnebarn – så jeg bare på henne som om hun var gal. Fem år? Det er da vel mye lengre enn fem år til jeg skal begynne å tenke på det. Det var min umiddelbare tanke, helt til jeg innså at om fem år, da er jeg 25, og det er ikke helt unaturlig at 25-åringer får barn. Dette satte nye tanker i sving i mitt allerede forvirrede hode. Setter jeg egentlig nok pris på de årene jeg har igjen til å tenke kun på meg selv? Jeg kjenner at jeg sakte, men sikkert beveger meg inn i en slags veldig tidlig midtlivskrise. Hva gjør jeg med livet mitt? Hvor er årene blitt av? Tida går så altfor fort!

Om under to uker skal jeg begynne å studere i Trondheim. Jo nærmere jeg kommer innflytningsdatoen, jo mer føler jeg at jeg motvillig dyttes inn i voksenverdenen. Jeg drømmer om at Peter Pan skal fly inn vinduet mitt og ta meg med til Neverland hvor ingen noen gang blir voksne. Misforstå meg rett. Jeg gleder meg til å bo for meg selv, og til å begynne å studere. Jeg skulle bare ønske jeg kunne vært lita ei stund til.

Jeg trøster meg med at de aller fleste rundt meg på min alder er i samme situasjon. De har også mange år med studier foran seg før de kan bli helt voksne. Du vet, sånne med mann og barn og hund og hus og bil og båt. Forhåpentligvis er ikke ungdomstida helt over ennå, og jeg har mange år med festing, reising og opplevelser igjen. De årene skal jeg utnytte til det fulle, slik at jeg i framtida har noe å fortelle på vinkvelder med venninner. Sånne vinkvelder som damer pleier å ha.