FOR EGEN REGNING

Vegvisere inn i folkekirka

VEGVISER: Geir Gravaas er en svært så avholdt – og annerledes – prest. På bildet oppfordrer han menigheten til å applaudere dåpsbarnet under en dåp i Malm kirke nylig. På den måten er han en vegviser inn i den norske kirka, mener skribenten. 

NAMDALSAVISA

Og nå kan dere kysse!

Det nyslåtte ekteparet smilte og fulgte oppfordringa. Til lett humring fra benkeradene.

Det var imidlertid ikke på bryllupsfesten de ble bedt om å omfavne hverandre.

Men ved alteret i Malm kirke.

Og oppfordringa var fra mannen i hvit kjortel.

Dette var mitt første møte med Geir Gravaas. En prest jeg hadde hørt mye om. Historiene hadde gått foran ham. Om en prest som var annerledes. Mer enn en gang hadde jeg hørt ordet «folkelig» bli brukt om han som denne dagen ledet vielsen.

Nylig var jeg tilbake i Malm kirke for å være vitne til at lille Even fikk sitt navn og ble en del av Den norske kirke.

Også denne dagen var det Gravaas som forrettet.

Nå skal jeg ikke påberope meg at jeg er en fast kirkegjenger, men jeg var likevel ekstra nysgjerrig på innholdet i prekenen. For jeg ønsket å finne hva som har gjort ham så avholdt, kall det gjerne annerledes.

Jeg lyttet ekstra til hva som ble sagt, men etter hvert tok jeg meg i det at det ikke var fordi jeg «måtte» det, men fordi tekstene var så levende.

Jeg kikket meg rundt og så at det ikke bare var jeg som opplevde det samme. For de tilstedeværende var nettopp det – til stede i det presten snakket om.

Denne dagen handlet prekenen om kjærlighet. Presten leste fra bibelen, og han snakket om hverdagen. Om sammenhengen mellom det som står i bibelen og barnet som denne dagen ble båret til dåpen.

Og da dåpsritualet var unnagjort, snudde han seg mot de frammøtte og sa: Og nå synes jeg vi skal klappe for lille Even!

Vi skal ikke så langt tilbake i tid, før det å klappe i kirkerommet var uhørt.

Dette har etter hvert blitt myknet opp, men derfra til at presten oppfordrer til å gi applaus, har det vært et godt stykke.

Kirkas plass i det norske samfunn var nylig gjenstand for ei stor endring. Fram til 2012 sa grunnloven at den evangelisk-lutherske religion var definert som statens offentlige religion, og på den måten var Den norske kirke også «statskirka».

Etter grunnlovsendringa har ikke Norge noen egen statskirke, og Den norske kirke er et trossamfunn på linje med andre trossamfunn i Norge.

Selv om det ikke er en «statskirke», er den likevel med sine 3,7 millioner medlemmer det største trossamfunnet.

Men Den norske kirke er under press. For hvert år er det langt flere som melder seg ut enn inn i kirkesamfunnet.

Årsakene er helt klart mange.

Samtidig kan jeg ikke fri meg for at hvordan kirka møter sine/oss vil påvirke medlemstallet. For selv om det ikke er ei statskirke, så har Den norske kirke fortsatt «oppdraget» med å være en «åpen, inkluderende og demokratisk folkekirke».

Skal de klare det, tror jeg det er nødvendig at prestene, som for de fleste er «linken» inn til kirkerommet, snakker et språk som gjør at menigheten forstår og ser sammenhengen mellom det som står i bibelen og det man opplever i hverdagen.

I den nevnte dåpen snakket altså presten om kjærligheten.

På familiesamlinga senere på dagen så jeg en av mine nevøer hente et kakestykke til sin kjæreste, hvorpå det ble fleipet litt med hvor myk han var.

«Men hørte dere ikke hva presten sa da? Du må vise ved handling hva kjærlighet er» sa ungdommen og smilte.

Med å gjøre det abstrakte – som innholdet i bibelen nok kan føles for mange, til noe folkelig som vi kan være med på å relatere til hverdagen, hadde Gravaas også denne dagen klart å fange oppmerksomheten til de frammøte, og gitt dem gode ord med på vegen.

Eller som en kollega av meg sa det; «Ingen av oss har vondt av en dose kirkelig av og til, men da må vi skjønne hva det egentlig snakkes om».

Det har Gravaas skjønt, og på den måten blir han en vegviser inn i kirkerommet.