Hæ? Er det ikke mer ferie igjen?

NAMDALSAVISA

Det er første mandag etter ferien, og jeg ligger i senga. To av alarmene har allerede gått, klokkeradioen prater fra stua, og på soverommet stiller jeg spørsmålstegn ved alle valgene jeg har tatt i livet. Hvorfor har jeg satt meg selv i en situasjon hvor jeg er nødt til å stå opp klokka sju for å gå på jobb? Kunne jeg ikke blitt en sånn en som på mystisk vis har penger nok til å bare fjase rundt og bade på Bali hele året.

Jeg drar meg ut på badet, ser alle kvisene som har dukket opp på de få dagene jeg har vært tilbake i den eksosfylte lufta i byen. Tar på sminke, og kjenner knapt igjen meg selv. I fire uker har jeg ligget pladask på magen og lest bøker. Flytt rundt i havet, lært å hoppe fra svaberg og grillet mat uten å tenke på kalorier og fett og karbohydrater. I fire uker har jeg våkna av at lyset fyller rommet, åpnet døra på hytteannekset og latt den friske havlufta strømme inn, vridd meg over på sida og sovet litt mer. Jeg har ikke hatt 4G på kveldene, dusjet maks to ganger i uka og ikke enset at hårene på leggene har grodd. Jeg har fått fregner på nesa, saltvannskrøller og solbrun hud. Den eneste rutinen jeg har hatt er å henge badetøyet til tørk etter morgenbadet. Har ikke konsentrert meg mer enn det som kreves for å løse et kryssord.

Med andre ord: jeg har makset sommeren totalt! Og for en sommer! Ikke at jeg ønsker å romantisere det som kan være et av flere tegn på stadige klimaendringer, men: hallo, da! Når hadde vi sist muligheten til å bade hver eneste dag, uten å fryse, noe som helst sted i det landet her?

Sommer-Stine er ikke klar for jobb. Sommer-Stine vil fortsatt våkne til kaffe på senga, og pusse tennene under stjernehimmelen. Sommer-Stine vil lese Harry Potter igjen og igjen, og ikke tenke på at det kommer en morgendag med deadlines og forventninger. Vil ikke tilbake til prestasjonssamfunnet og angsten for ikke å være god nok. Men her er jeg. Tilbake på Grünerløkka, med notatbøker i sekken og telefonmøter booket til tirsdag morgen. En «dette må gjøres»-liste som vokser for hver eneste uåpnede mail.

Mandag morgen og jeg sleper meg gjennom dørene på forlagshuset. Stempler meg inn og finner den faste frokosten min i kantina: knekkebrød med brunost og en kopp kaffe. Finner vegen opp trappene, lar føttene ta meg den kjente vegen bort gangen og til venstre. Slår på dataen som har ligget i dvale de siste fire ukene. Går gjennom innboksen for å se hva jeg har gått glipp av mens jeg var på ferie. En etter en kommer kollegaer innom. Vi snakker om sommeren, om turer i Norge og Skandinavia. Om sola, fregnene, vannet, feriekolonier, kjærlighet, sladder. Sakte våkner kroppen til livs, og den husker hvordan man er på jobb.

August er kanskje en sommermåned, men høsten er over oss, med alt det innebærer av leselister og prosjekter. Nye samarbeid, nye mennesker, nye opplevelser, nye konserter, nye planter, nye utfordringer. Igjen skal jeg kjøpe blanke notatbøker, møte gode venninner, ha tacofredager. Ta båten ut til Gressholmen for et siste bad for sesongen. Jeg skal drikke øl i parken mens høstsola farger verden gylden. Sommeren er kanskje over, men faen høsten kan jo være fin den og.

Jeg overlevde første arbeidsdag. Stempla meg ut igjen, ropte «vi greide da dette også» til resepsjonisten og satte kursen hjemover til et kjøleskap som er fylt med grønnsaker, et gulv som sårt trenger en runde med støvsugeren og et helt skap fylt med te. Sommer-Stine takker av for i år, og ønsker Høst-Stine velkommen. Hun kan være ganske ok hun også. Bare ikke forsøk å få tak i henne før klokka ni på morgenen. Da er hun travelt opptatt med å puste dypt ned i magen, og huske at det kommer en sommerferie til neste år også.