For egen regning

Hva debatten handler om

DEBATT: Jakob Ingebrigtsens resultater og pappa Gjerts (midt i bildet) opplegg for sine løpere, har startet en debatt om hvorvidt norsk barneidrett er utviklende. 

NAMDALSAVISA

Det har blåst opp til debatt om norske barneidretts- bestemmelser i kjølvatnet av Ingebrigtsen-brødrenes suksess i EM. Problemet er at debatten lett kommer på et sidespor om hva det egentlig handler om.

For nei; det er ikke en diskusjon om barneidretts-bestemmelsene er av det gode for norsk idrett, som en kan tro det handler om når man leser alle innlegg de siste dagene. Der det blant annet diskuteres hvorvidt man skal ha resultatlister for barn under 11 år eller ikke.

Mange har misforstått utspillet fra Ingebrigtsen-familien. Noen hevder at de er imot disse barneidretts-bestemmelsene.

Det er feil.

Senest tirsdag gikk «Team Ingebrigtsen» ut og understreket at de stiller seg fullt og helt bak de nevnte bestemmelsene.

Så hva er det da debatten egentlig handler om?

Jo, om hvordan la utøvere, som har den drivkrafta som Jakob Ingebrigtsen har, få lov til å utvikle seg innenfor rammene som idretten har i dag. Rammer som utvilsomt er av det gode for norsk idrett, og som favner både bredden og det som for noen ytterst få ender i toppidrett.

Trener og pappa Åge Johannessen sier i et intervju med NA at det må bli lov å tenke «utenfor boksen», og han hevder at de som tenker utradisjonelt gjerne blir kneblet i eget lag.

Jeg tror han har rett.

Det er imidlertid lett å forstå at idrettslag synes denne problemstillinga er vanskelig. For man kommer ikke utenom at det gjerne kreves mer (trener-) ressurser å både gi tilbud om «idrett for alle», samtidig som utøvere som vil mer skal få muligheten til det – gjerne samtidig og på samme treningsfelt.

Petter Northug fikk den muligheten i sitt lag. Jeg diskuterte «tilfellet Northug» med hans trener i tidlige tenåringsår. Northug ville ha mange flere intervalldrag enn det treneren la opp til. Men i stedet for å si nei, fikk skikongen anledning til å ta noen drag ekstra når han ville det, selv om hans jevnaldringer for lengst var på veg til dusjen.

På den enkle måten fikk Northug utvikle seg, i stedet for å bli «kneblet».

I debatten diskuteres også om den norske trenermodellen (i barneidrett) er riktig.

Her mener jeg det er nødvendig å ta et blikk fra «fugleperspektiv» og ikke la seg rive med i en tabloid tankegang.

For nei; norske prestasjoner i idrett gir ingen grunn til å foreta store endringer, i alle fall ikke når vi snakker individuelle idretter. Prestasjonene som Norge oppnår både i vinter- og sommerhalvår er av en slik art at verden lar seg imponere og forundre.

Spørsmålet som derimot bør stilles er dette:

«Hvordan «erstatte» aktivitetene som barn og unge tidligere hadde naturlig som grobunn i si idrettsløype, men som nå ikke er der?»

For dagens barn er ikke aktive på samme måte som for 30 år siden. Leiken på løkka er erstattet med stillesittende spill, og der barn tidligere syklet og gikk til trening, blir de nå i langt større grad kjørt i bil.

Dette gjør at balanse, koordinasjon og naturlig robusthet ikke ligger som «lagret startkapital» når unge inntar idrettsbanen. Det som barn tidligere opparbeidet seg «gratis» på løkka, må legges inn som trening i organiserte former.

Hvordan idretten skal løse dette, er langt viktigere å ta en debatt om, enn om det er riktig å ha ei rangert resultatliste for tiåringer eller ikke.

Og apropos resultatlister, så kan jeg ikke se at det gjorde noen stor skade på unge Ingebrigtsen sin utvikling at han ikke ble rangert som tiåring.

Han klarte seg godt uansett.

Det gjør også andre.

Selv om noen trenere og foreldre prøver å få oss til å tro noe annet.