Om å lytte

NAMDALSAVISA

Guri Idsø Viken, NA-spaltist 

 

Det er den følelsen du får når du tror pappaen din holder på å forsvinne og du skjønner at du ikke hørte godt nok etter mens han var her.

Jeg holder handa til faren min i senga på intensiven hvor monitorenes jevne pip forteller om han kommer til å overleve. Og på nytt kommer frykten for den dagen foreldrene mine er borte, selv om de en gang lovet å alltid passe på meg. Frykten for den dagen jeg ikke lenger kan ringe pappa og spørre hvordan jeg skal fylle ut næringsoppgave, hvordan jeg skal takle ulike situasjoner på jobben og hva han syns om den nåværende politiske situasjonen i Ukraina. Frykten for at det ansvaret foreldrene mine alltid har skjermet meg for, plutselig skal bli mitt alene, uten at mine nærmeste rådgivere er tilgjengelig.

Jeg kansellerer ferien vi alle skulle på sammen og skjønner at dette er en del av den uunngåelige veien gjennom livet. Jeg hadde bare tenkt å gå den litt saktere. Stoppe litt lenger før jeg gikk videre. Legge inn flere mellomstasjoner. Flere minner. Mer liv.

Mens monitorene forteller at det er på tide for pappa å skifte avdeling og legen skremmer vettet av meg og mamma med historier om verste mulige scenarioer, prøver jeg å huske alt faren min en gang sa. Om slektshistorie, lokalhistorie og politisk historie. Om mennesker han kjente og reiser han gjorde. Om hva som var viktig for ham og for menneskene som kom før han. De som la veien for meg og gravde grøftene rundt.

I det sommerlyse rommet heime på gården foreldrene mine en gang dreiv og jeg ikke tok over, prøver jeg å finne tilbake til alle historiene pappa fortalte da vi gikk i fjellet. Om hvor stiene gikk før i tida, hvem som hadde seterhus hvor, hvilke raringer man kunne møte på hvilke hytter, hvilke fjellhyller det er fint å stå under når det regner og hvilke trær gården eier og ikke eier. Jeg prøver å se for meg et liv uten pappa mens jeg går inn på myra og leter etter de beste molterommene. Men jeg finner ikke engang stien.

Mens faren min blir flyttet for tredje gang i et feriestengt Helse-Norge, får jeg litt panikk for at jeg ikke hørte godt nok etter og at jeg ikke husker. At jeg var for opptatt med å drømme meg bort til et annet sted, sjekke e-post, legge ut skrytebilder med riktig emneknagg på Instagram eller sjekke om Donald Trump hadde gjort noe dumt i det siste mens pappa fant veien. Men jeg trodde jo at han var der neste gang også, når jeg trengte å bli minna på hvordan den historien var. Jeg trodde han kunne huske for meg for alltid.

Rundt oss i den norske sommeren forsvinner andre bra folk. Thorvald Stoltenberg, Hans Kristian Amundsen, Minken Fosheim, Ingrid Espelid Hovig og Walid al-Kubaisi. Folk jeg kunne lyttet så mye mer til. De som hadde noe å si mens andre diskuterte debatten om debatten om hva som skjer med sosialdemokratiet. De som hadde ideer som inspirerte andre og fikk verden framover. Og alle skriver i sosiale medier om hvor bra disse menneskene var, mens jeg er redd for at alt de sa også skal forsvinne i folks jakt på oppmerksomhet, kameravinkler og riktig emneknagg i sosiale medier.

Så blir faren min gradvis litt bedre i den varme omsorgen fra Overhalla sykeheim. Og mens jeg plukker blomstene han pleier å plukke og setter dem i en vase på rommet hans, føler jeg meg så heldig som får lov til å beholde han litt til. Som kan fortsette å snakke med han om hvordan jeg skal fylle ut næringsoppgave, hvordan jeg skal takle ulike situasjoner på jobben og hva han syns om den nåværende politiske situasjonen i Ukraina.

Og så går jeg hjem. Til mammaen min og broren min og mannen min. Og til sønnen min, som heller ikke hører etter fordi han er for opptatt med å finne sin egen selvstendighet og sin egen plass på den uunngåelige veien gjennom livet.

Jeg skjønner at det var slik det måtte bli. Men jeg lover meg selv at jeg skal lytte mindre til monitorer og mer til mennesker framover. Til pappaen min. Til resten av familien min. Til de kloke menneskene i offentligheten og i miljøet rundt meg. Og jeg skal huske det de sier i stedet for å bry meg med emneknagger, kameravinkler og provokatører i Det hvite hus.

For det fins jo bare én måte å bevare folk for alltid på, og det er å fortsette å fortelle deres historier når de en gang er borte. Så lenge vi hørte etter mens de ennå var her.