En smertefull start på ti ukers pappaperm

Ukeslutt

PAPPAPERM: Runar Moen, kulturjournalist i NA. 

NAMDALSAVISA

Jeg hadde gledet meg lenge til pappaperm. Til å stresse ned, glemme jobb og bare nyte fine maidager med trilling i sola. Ti uker, eller 70 deilige dager, med rehabilitering, skulle det bli. Bare fikse de grunnleggende ting her i livet, som å spise, sove og skifte bleie ved behov.

Allerede første dag gikk det galt. Ettåringen satt i vogna og var klar for dagens trilletur. Jeg hadde fått klar beskjed om at det var viktig at formiddagsduppen kom på riktig tidspunkt. Dette vet alle småbarnsforeldre. Det skal times på minuttet. Om ikke kan natta bli katastrofal.

Jeg sprang ned trappa med smokke og pledd. Hvor var babycallen? Opp trappa igjen. Må forte meg, han kan ikke sitte alene i vogna for lenge. Klokka tikker, egentlig skulle vi vært på vegen for fire minutter siden. Hele søvnmønsteret forskyves.

Det er ikke bra.

Skynder meg tilbake til gangen. Da skjer det. Jeg snubler i det ene trappetrinnet og må slenge ut venstre fot for å ikke gå på trynet på flisgulvet.

Jeg kjenner at jeg lander skjevt. Skriker til. Må konsentrere meg om å ikke rope noe gutten ikke bør høre. Han ser bare rart på meg.

Prøver å riste det fra meg. Men smerten henger i. Ser på klokka. Fem minutter over sovetid. Shit, shit, shit.

Får på meg jakke og sko og hinker ut. Nå skal det trilles!

Etter en liten kilometer er han fortsatt våken. Kanskje er det på grunn av det merkelige ganglaget. Foten blir vondere og vondere.

Jeg har knekt ankelen en gang før. På nøyaktig samme sted. Tankene begynner å vandre. Det kan ikke skje igjen. Ikke nå. Plutselig er ti uker med solskinnsdager forvandlet til gråværsuker med gips og krykker.

Til slutt sovner han. Tre kvarter bak skjema. Jeg slenger meg i sofaen og tar av sokken. Shit, en ordentlig kul. Det dunker varmt. Finner en pose frossenfrukt i fryseren og legger på.

Til slutt må jeg hive inn håndkleet og gjøre det jeg absolutt ikke hadde planer om å gjøre, spesielt ikke på den aller første dagen i pappapermen. Det er et nederlag, men frykten for egen helse er for stor. Så ringer jeg farmor.

Legen konstaterer kraftig overtramp. Heldigvis ingen brudd. Jeg får med støttebandasje og beskjed om å ta det litt med ro i noen dager.

Heime igjen har gutten sovet gjennom dramaet. Jeg takker farmor for barnepasset og finner fram en pose frosne erter.

Snart kommer mamma. Vi ser på hverandre. Gutta boys. One down – 69 to go.