Harmonisk «oppussingsprosjekt»

Ukeslutt:
NAMDALSAVISA

Det har gått snart ett år siden vi flyttet inn i vårt flunkende, flotte og nye hus. Nøkkelferdig. Vi var gjennom flere faser med å plukke ut hva slags parkett vi skulle ha på gulvene, hvor mange spotter i taket som måtte til for å få perfekte lysforhold og hva slags kjøkken- løsning vi skulle gå for.

Alt dette gikk egentlig ganske bra. Problemet var at vi valgte hvite huntonittplater på veggene i kjellerstua, noe jeg fortsatt ikke helt vet hva er...

– Vi tar bare hvite plater, så maler vi dem senere, sa sjefen – eller interiøreksperten i huset.

Jeg tenkte det var greit å være på den sikre siden, så vi gikk for hvite plater – uten at jeg tenkte noe særlig over at dette med å male veggene ville bli et tema igjen. Nå er det altså gått snart ett år, og for et par uker siden kom «eksperten» i huset heim og smalt en bunke inspirasjonsblader på bordet.

Nå skulle det males!

Jeg var positiv – til tross for at jeg ikke er særlig praktisk anlagt – og «green harmony» ble valgt til å pryde to av veggene i kjellerstua.

Allerede dagen etter kom oppdragsgiveren heim med malingsspannet og utstyr nok til å gjøre stua «ny». Jeg kastet meg på listeverket med varsomhet for ikke å lage for store merker i dem.

Svetten begynte å renne der jeg sto på varmekablene i kjellerstua – ikke akkurat skapt for å rive listverk. Vi begynte å male – noe som for så vidt gikk ganske greit. Etter ett strøk måtte jeg dusje av meg svetten før jeg måtte på kveldsvakt.

Etter et par timer på jobb, tikket det en sms inn:

«Jeg har malt strøk to, jeg», sto det fra malermesteren.

Flott, tenkte jeg – som har funnet ut at maling ikke er noe for meg. Jeg hater det, faktisk!

Senere på kvelden fikk jeg se resultatet, og jo da, harmonien i stua ble da ikke så aller verst. Dagen etter kastet jeg meg på siste innspurt for å få stua ferdig.

Med listene på plass, uten at det ble altfor store merker – var jeg egentlig litt kry etter at vi fikk ryddet opp etter seansen. Til tross for mine særs få praktiske ferdigheter, kunne vi sette oss ned i sofaen og nyte den nye, høstlige fargen på veggene.

På bordet lå fortsatt bunken med inspirasjonsblader, og idet jeg skulle til å ta dem med meg ut til søpla, smalt det fra «eksperten»:

– Hvor skal du med dem?

– Søpla, svarte jeg kontant.

– Men jeg skal jo finne ei farge vi skal male soverommet med.

Harmonien ble brått brutt, og i mitt indre sinn kunne jeg bare se for meg en eneste farge – beksvart.