NA-spaltisten

Å spøke med de humorløse

Illustrasjonsfoto.  Foto: BJØRN TORE NESS

NAMDALSAVISA

Jeg klarte ikke å holde meg. Det stod en ung dame foran meg med en perm i hendene. Hun spurte: «Kjenner du til SOS Barnebyer?» Svaret kom bare ut av munnen min uten at hjernen var forespurt. «Å ja! Jeg vokste opp der!» Hun skjønte ikke spøken.

«Kunne du tenke deg å høre litt om Motorførernes Avholdsforbund?» Det var en ung mann i gågata på Lillehammer som stilte spørsmålet. Jeg var på full fart bort til bilen som hadde stått minst et kvarter over parkeringstiden, og synes i ettertid det måtte være fin humor at jeg ropte at det kunne jeg virkelig tenke meg, bare jeg ikke hadde hatt bil. Kroppsspråket hans tydet ikke på at latteren var nær.

Hverdagen min består stort sett av å underholde folk som har humoristisk sans, og som liker tullprat. Derfor er det litt rart at jeg ikke klarer å nøye meg med det. Jeg har en forkjærlighet for å spøke med folk som sliter med å ta til seg hverdagshumor.

Bindalingen som satt bak skranken da jeg startet den møysommelige jobben med å melde flytting, var ingen humorist. Han så ikke humoren i et svar jeg ikke klarte å stoppe. Forhistorien var at jeg fredag ettermiddag spurte om saksgangen for å melde flytting, og motspørsmålet hans var: «E dokker gift?» På det tidspunktet var svaret nei, og jeg fikk et skjema med meg hjem. Jeg fylte ut etter beste evne i løpet av helga, og troppet opp til samme saksbehandler mandag formiddag. Da han fikk skjemaet i hånden, åpnet han dialogen med det samme spørsmålet: «E dokker gift?» «Nei, det ble så travelt i helga, så vi rakk ikke det.» Jeg var ganske fornøyd med den replikken. Det var ikke han, og det var ikke enkelt å få videre veiledning i saksgangen.

Av en eller annen grunn måtte jeg ta den videre prosessen pr. post med noen som satt på Folkeregisteret i Ålesund. Ja, vi snakker om håndutfylte skjema, sendt med frimerker og sneglepost, selv om dette var lenge etter at den elektroniske posten inntok resten av samfunnet.

Vi var fire personer som skulle melde flytting til samme adresse. Det utviklet seg til en parodi med skjemaer i retur flere ganger. Det måtte til ett skjema pr. person, med personlig underskrift, og kopi av førerkort vedlagt. Da jeg via telefon spurte om de ikke kunne bruke kulepennen til å sette et kryss i den rubrikken som manglet krysset i stedet for å sende skjemaet tilbake med en pil som viste hvor jeg skulle sette krysset, gikk dama fullstendig i vranglås.

Det var sikkert derfor hun ikke godtok at jeg hadde lagt alle fire førerkortene på kopimaskina samtidig, og derfor bare sendte ett vedlegg i stedet for fire. Da jeg så fikk skriftlig beskjed om at hvert enkelt skjema måtte ha kopi av vedkommendes førerkort som vedlegg, så ble jeg så barnslig som jeg av og til blir. Jeg skrev tilbake at hun kunne vel klippe arket i fire, hun som var SAKS-behandler. Jeg fikk aldri noe svar. Ungdommene flyttet etter hvert ut av huset, uten noen gang å være registrert på rett adresse.

Etter at jeg og min kjære kunne svare ja både til hverandre og på bindalingens spørsmål om vi var gift, så ordnet det seg med folkeregistreringen for oss to. Vi ble registrert som ektefeller på felles adresse, men da ringte en annen dame fra Ålesund. Hun spurte om hvor i huset vi bodde. Først skjønte jeg ikke spørsmålet, og svarte at vi bodde litt over alt, avhengig av tiden på døgnet. Hun ble strengere i stemmen, og spurte hvilken boenhet vi bodde i. Da kom jeg på at vi hadde en hybel på 24 kvadratmeter, og forsto problemstillingen. Jeg sa: «Det er mulig at det er vanlig på Sunnmøre at to godt voksne mennesker bygger en ny enebolig på 200 kvadratmeter, for deretter å flytte sammen på en hybel på 24 kvadrat og leie ut resten, men her i Namdalen så tar vi oss råd til å gjøre det motsatte.» «Tut tut tut», sa det i telefonen.

Å spøke med de humorløse skaper ofte større problemer enn det løser. Treffer du en humorglad person derimot, kan spøken fort gi god avkastning. Et snekkerfirma hadde flere ganger lovt å utbedre en mindre lekkasje mellom huset og boden vår. I stedet for å sende sure purre-meldinger, sendte jeg et humoristisk dikt som påminnelse.

Jeg fikk følgende dikt i retur:

Det er bare å beklage,

at det har tatt såååå lang tid å lage

et blikk som skal lede vannet ned

på riktig sted.


Har snakket med blikkenslager i dag,

han tar med blikk og sag,

ordner taket tett.

Så håper vi det blir rett.

Og selvsagt måtte jeg kvittere:

No e i gla ferr ett jobben e gjort!

Det vart bra, og det gikk fort.

I dag hi dåkk nåkkå å feir:

N Sigmund kjæms itj te å masa meir.