For egen regning

Selvkjøpt vilt gjør susen

  Foto: TEGNING: KNUT HØIHJELLE

NAMDALSAVISA

I fjor var det 141.760 av dem. Det er ventet at det blir en like stor sverm i år også, spredd over fjell og daler. Om det er gleden av slippe unna jobb og trøtte kolleger en stund, få en velfortjent pust i bakken fra ektefellen eller forventningene til selve jakta som trekker mest, skal være usagt. Det er vel en kombinasjon av alt dette. Jakta betyr mye for namdalingene. Langt mer enn i de fleste andre strøk i landet. Det viser alle statistikker.

Selv er jeg en jeger som har tatt en pause. For å være helt ærlig har jeg satt mest pris på det sosiale rundt jakta. Hvorfor er det slik? Skyteferdigheter er nok en stor del av svaret. Derfor blir det slik at selvkjøpt vilt fra slakter’n Aakervik i Havnegata gjør samme susen som selvskutt vilt.

Jeg vet imidlertid hvordan de har det, de som gleder seg til jakta. Bare naturopplevelsene i Namdalen en solrik høstdag med litt vind, er i seg selv nok til at en bør ta jegerprøven. Det er malerisk og så fredfylt at en nesten føler dårlig samvittighet av å fyre i veg ei haglladning. Samtidig hører også det med. For spenninga er der om en får en situasjon, når rypa letter på vingene.

Det er stor forskjell på hvordan vi jakter i dag og bare for noen tiår tilbake. Jegerprøven er obligatorisk for alle nye jegere og storviltjegere er pålagt å skyte en viss mengde treningsskudd på en skytterbane før de snører sekken.

Hvert jaktlag må ha tilgang på ettersøkshund om en skulle være så uheldig å «skamskyte» elgen. Fuglehunder bærer GPS og jegerne har forstått at en skal kle seg slik at en blir sett. Grønt er på vikende front.

Sikkerheten er satt i høysetet og når en bærer våpen, skal en opptre korrekt på alle måter.Jegerpilsen tar en når magasinet er tomt og eimen av rakfisken varsler magen om at røffe tider er nært forestående.

Sånn skal det være, men oppe i alt dette må det være rom for det uventede, som igjen blir til de gode historiene. For noe vil alltid skje, og vi i NA vil gjerne skrive om dem. Gode jakthistorier er til for å deles.

Som journalist fikk jeg en gang historien fra et elgjaktlag, som ikke hadde løsnet et skudd. Noe slukøret, og på tur heim, fikk de elgen i fanget. Rettere sagt; på taket av bilen de kjørte. To elger hadde barket sammen og den ene falt utenfor en skrent.

Heldigvis gikk det bra med jegerne. De fikk nå i det minste kjent en elg på kroppen under jaktas siste dag. Jegerne syntes det var for ille at elgen skulle ende livet slik..

En annen gang traff jeg Bangsunds svar på Flåklypas Reodor Felgen. Han hadde utviklet en egen metode å pepre julesteika på.

Varsko her; så sendte han i veg ei ladning med svartpepper med hagla. Steika ble god først om pepperkula kom et par cm inn i kjøttet.

Flere av mine kolleger er ivrige jegere og går lyse tider i møte. For det er sagt av sikre kilder, at det koker av ryper i fjellet.

Det fortjener de etter flere år med mest viltsaus på fatet. Samtidig er det fint hvis de holder litt igjen på avtrekkeren, skjønt det er ikke lett. Fuglejakta kan by på overraskelser.

Som da en av mine kolleger så rypa i lynget og brente i veg.Sju ryper falt! Spontan glede ble etterfulgt av en snikende skamfølelse. Det hadde holdt med ei...

En annen kollega vil dra på elgjakt uten jegerprøve på innerlomma.

Jaktlaget består av mange menn som er ute etter nye trofeer.

Helst ølbrikker med førsteklasses trykk fra ulike barer i Europa.

Vi har alle våre gleder.

Skitt jakt!