– Nå er det på tide å dra hjem. Jeg drar hjem litt klokere enn da jeg kom. 

Etter fire år som rådgiver for generalsekretær Jens Stoltenberg i Nato, går Randi Ness fra Lierne ut av Nato-døra for siste gang i dag.

Selfie: Randi Ness tar selfie sammen med generalsekretær Jens Stoltenberg og gode kolleger i Nato.  Foto: Privat

NAMDALSAVISA

Med tillatelse fra Randi Ness gjengir NA hennes Facebook-innlegg om tida i Nato:

Så fort har jeg aldri røyka en ti-pakning med Marlboro light som da sjefen sa: Randi, du må bli med til NATO.
Hva kunne jeg om NATO og sikkerhetspolitikk? Nå skulle jeg plutselig bli en del av det. En del av noe jeg ikke kjente og ikke kunne. Del av et stort internasjonalt system jeg visste lite om.
Ganske utenkelig tenkte jeg, mens jeg nervøst tente den siste røyken utpå trappa en kald aprilkveld.
Jeg bestemte meg for å kvinne meg opp og sa til meg selv: Dette klarer jeg!

I dag, fire år senere, går jeg ut av NATO-døra for aller siste gang.
Nå er jeg nervøs for å forlate NATO. 
Plutselig ble dette det trygge og det kjente.
NATO og Brussel har blitt hjem.

Det er når Brussel og jobben har blitt hjem, at det er på tide til å dra ordentlig hjem.
Selv om det er mye spennende som venter, er det med stort vemod jeg forlater dette livet. Denne byen. Denne jobben.

Brussel - byen man elsker og hater på samme tid. Byen som gir deg like mye glede som frustrasjon og sinne. Men som man ikke klarer å ikke like.
Byen med de beste restaurantene.
Her har du Aglio Olio, som gir deg samme følelsen som Brussel. Glede og frustrasjon. Hver gang vi går dit, blir vi alltid enige om å aldri gå dit igjen. To uker etter, er vi der igjen. De har aldri det du spør om.
Det du bestiller, sier de at de har, for så å komme tilbake 40 minutter etter og beklage at de ikke hadde det allikevel. Når du har kommet halvveis ned på menyen, finner du endelig noe de har. Da har det gått 1 ½ time, tre flasker vin og huskatten har rukket og pisse på den nye dyre veska. Når maten endelig kommer, to timer etter at vi kom, og enda flere flasker vin, skjønner du hvorfor man alltid ender opp her. Maten er fantastisk. Men veska er ødelagt.
Sånn er Brussel.

Å forlate denne jobben, er like trist som å forlate byen. Jobben jeg så på med skrekk og gru da jeg satt på trappa i Oslo, skulle vise seg å være den fineste jobben. 
Å få lov til å glede seg til hver eneste dag på jobben er et privilegium.
Å ha de dyktigste kollegaene som alltid tuller, selv på de mørkeste og mest alvorligste dager er et privilegium.
Å jobbe for en dedikert, drivende dyktig og morsom sjef som alltid krever litt mer av deg hver dag er et privilegium.

Det har vært fire år fylt med opplevelser, hektiske og krevende dager.

Jeg har møtt presidenter, statsministre og ministre. Men de viktigste møtene har vært med spanske soldater som trener sine irakiske kollegaer i minerydding, kvinnelige helikopterpiloter i Afghanistan, norske soldater fra telemarksbataljonen i Litauen og andre unge soldater i allierte land som sørger for vår alles sikkerhet.
Det er de møtene som gjør meg så uendelig stolt og så takknemlig for å ha jobbet i NATO. Det er de som utgjør vår felles sikkerhet.
Det handler om gleden av å jobbe med noe som er viktigere og større enn seg selv. Jobbe med noe som ofte folk tar for gitt, men som gjør at vårt samfunn kan eksistere på den måten vi kjenner det. 
Forsvars- og sikkerhetspolitikk handler om nettopp det.

Nå er det på tide å dra hjem. Jeg drar hjem litt klokere enn da jeg kom. 
Noen kilo ekstra, flere grå hår og rynker enn da jeg kom.
Men hva gjør vel det når man har hatt tidens reise, med de fineste menneskene.