«Vi har et slakteproblem i Norge. Folk er livredde for blod, bein og levende mat»

  Foto: Bjarne Thorsen

NAMDALSAVISA

«Har du jømmer og kan du levere den på Sørlandet?» Det er et spørsmål jeg har stilt opptil flere kjøttprodusenter den siste tida. «Nei», sier flere av dem. De selger bare lam. Det er det forbrukerne vil ha. Helst ferdig partert og vakuumpakka – og så langt unna livet som mulig. Men selvfølgelig kortreist og lokalt, økologisk og aller helst avla opp på et eller annet romantisert sted med mye luft, fjell, lyng og sjø rett i sauen. Vi snakker Hallingskarvet og Lofoten. Ryfylke og Dovrefjell.

Det er høst og tid for å fylle opp matlagrene for en hustrig vinter på steinen ute i havet. Vi har kjøpt en ny fryser. Den skal ha plass til grisen vår, som vi har hatt siden den var baby. Enn så lenge går den sammen med kompisen ute på jordet og koser seg i denne framsnakka sjølufta mens den spiser brød dyppa i kremfløte, jordbær, mango, ruccola og andre ting som butikken på øya ikke får solgt, lykkelig og intetanende om at den skal legges på is i november.

Fryseren er stor nok til å romme en årsgammel sau også. Alle som har vokst opp på sauegård vet at dette er det beste kjøttet, uansett hvor mye fjelluft de søte små lamma har pusta inn.

Ei jømmer later ikke som, den smaker faktisk sau. Men jømra er altså vanskelig å få i fryseren. Og det er i hvert fall bare å gi opp å finne den i butikken. Der skal man egentlig være heldig om de har lam, i hvert fall utenom den såkalte sesongen. Vel å merke har de noen små unnskyldende lammekoteletter som går under etiketten «hverdagslam», og som vi må innrømme at vi kjøper rett som det er mens vi trøster oss med at man blir mett av poteter. De store matkjedene skylder gjerne dette problemet på forbrukeren som «ikke vil ha». Men det er jo ikke slik at forbrukeren får noen reell mulighet til å velge.

Det er kanskje ingen som vil innrømme at de slakter sau lenger, tenker jeg mens jeg fortsetter den desperate kjøttjakta mi på internett. Det er ikke mange dager siden norske kjendiser ville sladdes vekk fra tv-programmet «Folkeopplysningen». De mente det ville skade imaget deres om de ble vist i en slaktesituasjon. Selv skulle jeg gjerne likt å vite hvem de er så jeg husker å ikke invitere på middag.

Vi har et slakteproblem i Norge. Folk er livredde for blod, bein og levende mat. De vil høre historier om lykkelige dyr, men helst ikke vite hvordan disse dyra kom seg fra Hallingskarvet til søndagsmiddagen. Barna vokser opp med en fortelling om at dyr er noe man koser med helt til de dør etter to runder med kreftoperasjoner hos dyrlegen. Og stadig flere tror de er naturvernere når de er veganere, uten å ta hensyn til det faktum at en god del av Norges matjord og det norske klimaet ikke egner seg grønnsaksproduksjon. Eller at den enorme mengden mais, korn og soya som kreves for at alle skal overleve uten kjøtt, både utarmer jorda og må importeres fra andre sida av verden. Og mens denne endringa i folks forhold til mat har pågått, har altså Norges selvforsyningsgrad sunket til et nivå som er så flaut å snakke om i et jordbruksland at jeg helst lar være.

Selv vokste jeg opp med at pappa slakta vennene mine. Det var tårer og harde trusler hvert år når han forsøkte å sende de sauene jeg likte best til Bøndernes Salgslag, nå kjent som Gilde. Jeg hata Bøndernes-bilen. Men jeg lærte meg å leve med den. Og pappa var grei nok til å la noen han absolutt burde sendt vekk, bli et par år til – bare fordi de hadde så fine ansiktstegninger i svart. Når sønnen min nå spør om vi ikke kan la være å drepe grisen, som har fått det fine navnet John Wick etter en karakter i Fortnite, sier jeg nei. For han skal vite hvor maten kommer fra. Det er heller ikke slik at bønder ikke bryr seg om dyra sine bare fordi de jevnlig slakter noen av dem. Tvert imot er de blant de stadig færre menneskene her i landet som bryr seg om forsvarlig og livsnødvendig regulering av bestander og om godt miljø for sine produksjonsdyr, enten de får fjelluft eller ikke.

Det hører med til historia at jeg til slutt fikk ettåringen min. Jeg kunne ikke helt tro på at alle disse lammefolka ikke også hadde større dyr de også måtte slakte. I en siste krampetrekning gikk jeg derfor inn på Facebook-gruppa «Rett fra gården», søkte opp en lammeprodusent fra Sogn og Fjordane som lovet interregional levering, la han til som venn og sendte han ei personlig melding. Var det kanskje sånn at han også kunne tilby jømmer?

«Ja», sa han. «Vi har jømmer. Vi kan levere en på et fryselager nær deg når vi er ferdig med slakta».

«Perfekt, jeg tar den grovpartert», sa jeg fornøyd. Og mens jeg kjørte båten min hjem, minte jeg meg selv på å kjøpe godt parteringsutstyr. Jeg er jo heldigvis ikke kjendis. Men jeg har en god matvinter i vente sammen med grisen og sauen min.