Ikke forstyrr!

NA-spaltisten

Illustrasjonsfoto  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Handlelister, bursdager, bank, bussbillett og togbillett, arbeidsoppgaver, nyhetssendingene, kontakten med familien, oversikten over når plantene skal vannes, garnbestillinger og bøker ligger på mobilen.

Alt jeg gjør og alt jeg er finnes på skjermen jeg putter i lomma. Denne spalta er til og med skrevet i en app.

Jeg tilbringer for mye tid foran en skjerm. Ikke bare er det jobben min å være aktiv i sosiale medier, men jeg greier søren ikke å legge fra meg mobilen i lange perioder hjemme heller. Jeg kan fint bruke seks timer om dagen på mobilen, og det er jo helt drøyt.

Jeg er et relativt voksent menneske, og burde være i stand til å begrense skjermtida mi. Men fordi jeg var godt oppi tenåra før jeg fikk min første smarttelefon, ble det ikke naturlig at foreldrene mine skulle begrense mobilbruken min. Så jeg har alltid gjort som jeg vil. Jeg har aldri fått regulert telefontida min, eller blitt nektet adgang til enkelte apper før jeg har gjort leksene mine. Jeg har stort sett hatt nesa neddi mobilen mens jeg spiser frokost, lunsj og middag.

Det positive med sosiale medier er alle de flotte folka jeg har møtt via dem. Noen av mine beste venninner har jeg funnet gjennom sosiale medier, fordi det er så enkelt å finne likesinnede. Men jeg merker jo hvor slitsomt det er å skulle være så tilgjengelig også. Hvor utmattet jeg kan bli av at folk skal ha tak i meg til alle døgnets tider. På Snapchat, sms, messenger, mail og direktemeldinger på Instagram. Det er alltid noen som skal ha svar på noe, og jeg skulle ønske det fantes en voksen som satte en sperre på skjermbruken min. At vi som samfunn kan gå sammen og si at det ikke er sunt å være så tilgjengelig. Personlig skulle jeg gjerne hatt et forbud mot å sende mail etter arbeidstid.

Skillet mellom den fysiske og digitale verden blir stadig mindre, og for hver oppdatering det kommer til mobilen min, blir det litt flere funksjoner. Litt flere valg. Men denne gangen er oppdateringa uvanlig. For nå handler det ikke om flere notifications og flere forstyrrelser. Denne gangen skal Apple hjelpe meg til å bruke mobilen mindre.

Endelig kan jeg få varsel om at jeg har vært for lenge på Facebook. Endelig fjerner de varslinger om natta. Endelig kan jeg velge å sette mobilen i slumremodus mens jeg leser en bok og hviler øya. Endelig får jeg en digital forelder som skal lære meg noen sunne sosiale medier-vaner.

For vi voksne har aldri fått lære det. Vi ble sluppet rett ut i smarttelefonens lekekasse, og så ingen trusler før vi selv begynte å sette barn til verden. Plutselig må vi ta stilling til hvor mye tid poden får bruke på nettbrettet sitt, og om de får være på sosiale medier. Vi har aktivt begrenset bruken hos de små, uten å moderere oss selv.

Jeg gleder meg til å få en digital mamma, og til å fortelle mobilen min at nå gidder jeg ikke mer for dagen. Jeg har lyst til å lese bøker, eller se en film, uten at mobilskjermen lyser opp for hver minste lille ting – og forstyrrer meg. Jeg vil ha evnen til å legge vekk telefonen, uten å bli stressa. Ingen er totalavhengig av å nå tak i meg på alle plattformer til enhver tid på døgnet. Det må være lov å si: Slutt å forstyrre meg. Kanskje er dette starten på ei tid hvor jeg våkner uthvilt på mandager?

Kanskje...