«En barndomsdrøm som går i oppfyllelse»

  Foto: Bjørn Tore ness

NAMDALSAVISA

Søskenbarnet var Ingrid Ovidie, som var ett år eldre og var litt flinkere til å lese. Det var sommer, sol, og jeg husker skimrende tydelig hvordan vi byttet på å lese annenhver snakkeboble. Dersom en boble hadde for mye tekst hoppet vi over den. Men siden tegningene også formidla mye av handlinga, kunne vi hoppe over dem vi ikke gadd å lese. Det var tross alt bedre å lese litt enn ingenting?

Etter hvert som de barnlige somrene passerte ble også de store snakkeboblene lettleste. Hele handlinga i historia kom fram, og jeg skjønte etter hvert at det var en sammenheng mellom Aursand Hagerup-familiens (og egentlig resten av Namdalen) sin forkjærlighet for historiefortelling, og historiefortellinga i Donald.

Det handlet om hva du sa med ord, og hva du sa med bilder. I Donald sa du noen ting med bilder, og resten i snakkebobler. Muntlige historier følger samme prinsipp – noe sies eksplisitt, og andre ting overlater du til lytteren å fylle inn med egne bilder. Den eneste forskjellen var at du i Donald fikk se de implisitte bildene eksplisitt.


Forfatter fra Overhalla med mange jern i ilden

– Dette er virkelig en guttedrøm som går i oppfyllelse

I 2013 lagde Egil Aslak Aursand Hagerup ei historie for Donald Duck & Co. Fem år senere får han endelig guttedrømmen oppfylt.

 

Oppfostret som jeg var på å høre gode historier overalt, gjenkjente jeg også hvilke Donald-historier som var gode, og hvilke som var dårlige.

Og det må sies: En del Donald-historier er ganske dårlige. Du leser dem, og du sitter ikke igjen med stort. Donald gjorde noe, og du skjønte egentlig hva som kom til å skje videre. Men i den andre enden av skalaen er Don Rosa-historiene. De var – og er – noe av det sterkeste og artigste noen noensinne har tegna.

Det er litt snålt. Det er jo bare Donald Duck-historier. Men Don Rosas historier er gjerne sentrert rundt Onkel Skrues liv og levnad. Og jeg husker fortsatt hvordan jeg hver uke løp bort til ukas Donald-blad og sjekket om det var en Don Rosa-historie der. Og dersom det var tilfelle, var lykken komplett. Den uka og de kommende to-tre ukene med fortsettelseskapitler kom til å være ren lykke:

For en Don Rosa-historie var ikke bare en enkel Donald-historie. Han tok alltid utgangspunkt i en massiv research innenfor faktisk historikk. Uansett om han baserte historia på en klassisk Carl Barks-historie (Don Rosas eget idol) eller bygde videre på Barks-universet, så satt du igjen med en reell faktakunnskap fra historien du kunne bruke på en historieprøve (om du husket alle detaljene). Rammen rundt historiene baseres på faktisk research fra både historie, antropologi og biologi.


Egil Aslak får guttedrømmen oppfylt

Helt siden han var liten, har Egil Aslak Aursand Hagerup fra Overhalla elsket Donald. Nå får han sin egen historie på trykk i tegneseriebladet.

 

Resultatet ble at når jeg var så heldig å kunne lese en ny Don Rosa-historie for første gang, leste jeg den alltid minst to ganger. Dette var helt bevisst: Første gang leste jeg rett gjennom historien slik man intuitivt leser en spennende historie så raskt som mulig. Det var alltid en stor fornøyelse, og jeg lærte alltid litt mer om tidsperioden eller kulturen historien fortalte om, for jeg visste at Don Rosa gjorde skikkelig research.

Deretter kom den andre gjennomlesningen. Denne fant kun sted på Don Rosa-historiene. Om du ikke har gjort det ennå – finn fram et donaldblad med en Don Rosa-historie og les historien sakte.

Se nøye på hvert enkelt bilde, og se på de små historiene. Don Rosa har lagt inn detaljer i nesten alle bilder, og når du leser historiene langsomt ser du plutselig at det foregår en spennende, parallell historie i venstre hjørne hvor en liten mus har sitt eget prosjekt på gang. Kanskje fortelles hele denne knøttlille historien i løpet av tre ruter, eller kanskje går det mange flere ruter før man forstår hva som egentlig skjedde med den lille musa. Leser du Don Rosa-historiene sakte får du et ekstra sett med historier. Og har du tid kan du lete etter hvor han har gjemt en hemmelig inskripsjon i første bilde på alle historiene sine. Leter du godt nok vil du også kunne finne D.U.C.K. tegnet inn i den første ruta på alle Don Rosa-historier, og det står for Dedicated To. Uncle. Carl. Barks. – som en hyllest til den andre Donald-forfatterlegenden.

At Don Rosa både skriver og tegner sine egne historier er en stor fordel når man skal skape noe virkelig helstøpt. Og resultatet er at hundrevis av voksne mennesker står timevis i kø for å få signert en bok, senest for noen måneder siden her i Oslo. Med Donald-bladet denne uka har jeg sjøl tråkket inn i rekken av Donald-forfattere, men jeg føler meg på ingen måte verdig å sammenligne meg med så mye som plattfoten til de virkelig store. Men jeg er uendelig stolt over å ha fått prøve meg, og håper å få skrive mer i framtida.

For om man ender opp med å skrive en Donald-historie eller skape noe annet, har i og for seg lite å si. Men det å skape noe konkret ut av de tingene du drømmer om som barn tror jeg er lurt. Det er i hvert fall veldig artig.