PÅ KONTORET: Fra kontoret i åttende etasje i høyblokka, midt i hjertet av Qutio, styrer Elsa Hågensen Eggestøl økonomien til firmaet Engipetrol, som leverer tjenester til oljebransjen i Ecuador.   Foto: Privat

Elsas Equador-eventyr

I verdens nest høyeste hovedstad – 2.850 meter over havet – har Elsa fra Namsos bygd opp et selskap som hjelper oljebransjen i jakta på det svarte gullet i jungelen.

Fra kontoret i åttende etasje i en 15 etasjers høyblokk i Quito, Ecuador styrer Elsa Hågensen Eggestøl (28) økonomien til Engipetrol som hun etablerte sammen med blant andre ektemannen Luis Cabrera i 2014.

– Vi kjøpte nytt kontor i fjor, med store vinduer med utsikt mot skyline i Quito – à la Manhattan. En fin plass å jobbe ifra, sier hun bak pulten på kontoret.

På skrivebordet står to røde nelliker i en glassvase. Firmaet blomstrer som aldri før.

– Vi begynte da oljeprisen gikk ned. Det var mange som opplevde trasige tider i denne perioden. Men vi ble ikke så hardt rammet fordi vi var så små. Etter hvert har økonomien i bransjen bedret seg, sier Elsa, som styrer finansene i de økonomiske oppgangstidene.

Base i jungelen: Midt i jungelen har Engipetrol sin base, der de leverer tjenester til oljeselskapene. Her er Elsa Hågensen Eggestøl og ektemannen Luis på besøk i basen.  Foto: Privat

 

Base i jungelen

Mens hovedkontoret til det framgangsrike selskapet er i hovedstaden, har de en base på seks hektar i Coca – 338 kilometer unna. Midt i jungelen, der oljeselskapene har sine mobile rigger, leverer de sine tjenester.

– Oljen er i jungelen, det er der de fleste internasjonale selskaper har sin base. Vi må være der det skjer. Vi har to svære bygg – kun med tak – der våre ansatte jobber. Og så har vi et bygg med tre små leiligheter, som folk kan bo i, sanitæranlegg og to kontorer. Men vi holder på å bygge ut, forteller hun om basen som er sju kilometer unna byen Coca.

– Hvilke tjenester leverer selskapet?

– Vi utfører servicekontroll, inspirerer rør og alt utstyr som de bruker til å utvinne olje. Nå er vi i ekspansjon, og satser også på vedlikehold og salg av utstyr, forklarer hun.

Far og datter: Pappa Inge Hågensen synes det er godt å ha dattera Elsa på besøk. – I snitt er jeg heime en gang i året, sier hun på en visitt i pappas snekkerverksted.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Er du ofte på basen i jungelen?

– Før var jeg på basen annenhver måned. Det tar fem timer å kjøre i bil, 50 minutter med fly. Men det er dyrt. Det er nesten like billig å fly til Miami som til jungelen. Nå blir det mest kontorjobb. Jeg trives veldig godt, men det er mye ansvar, fastslår Elsa.

– Har dere unngått konflikter med lokalbefolkninga i områder der det letes etter olje?

– Vi har et veldig greit forhold til urinnvånerne. Vi har ei nabodame som lager lunsj til arbeiderne hver dag, ellers bruker vi dem til ulike jobber. Men inne i områdene der riggene står hender det at det er protester mot oljeselskapene. Veger har blitt blokkert, bildekk er blitt punktert...

Fire år etter oppstarten er antall ansatte i selskapet 11-doblet: Fra fem til 55.

– 2017 var et veldig bra år for oss, sier hun om selskapet som omsatte for 2,6 millioner amerikanske dollar i fjor.


Engipetrol

Etablert i 2014.

Et ecuadoriansk selskap med fokus på å levere oljetjenester med spesialisering i rør- og verktøyinspeksjon, borekontroll, inspeksjon av MTU-enheter og lagertanker, boring og produksjonsteknologi.

Ansatte: 55.

 

Oppturen ser ut til å fortsette i 2018.

– I 2018 blir resultatet enda bedre, takket være økt salg, fortsetter økonomisjefen.

– Har dere behov for flere ansatte?

– Vi må ha flere, iallfall når vi begynner med nye linjer, svarer Elsa mens trafikken durer forbi på vegene i millionbyen i Andesfjellene.

– Trafikken er det verste med å bo her. Den er helt forferdelig. De tuter i ett sett. Men jeg tok meg selv i å tute på en annen bil mens jeg var heime i Namsos.

– Hvordan reagerte folk da?

– De kikket rart på meg. Jeg er sikkert blitt påvirket av seks år i Sør-Amerika.

UTSIKT: Fra byens utsiktspunkt har Elsa Hågensen Eggestøl oversikt over millionbyen Quito, der hun har bodd de siste seks åra.  Foto: Privat

 

Møtte mannen på Rema

– Vet du hvordan de møttes?

I snekkerverkstedet på Vikan utafor Namsos, med verktøy på alle vegger og benker, har pappa Inge Hågensen satt seg bak dreiemaskina.

– Mens hun studerte språk på NTNU i Trondheim, jobbet hun på Rema 1000. En dag hun satt i kassa kom det to spansktalende menn forbi. Og Elsa – hun er skarp i språk – kom i snakk, og hun ble kjæreste med en av dem, røper han med Elsa på et etterlengtet feriebesøk.

– Etter videregående skole tenkte jeg på å bli ingeniør. Men samtidig har jeg alltid vært glad i å lære språk, sier Elsa, som kan tysk, fransk, portugisisk, spansk og engelsk.

– Og norsk, så vidt. Norsken er ikke helt bra. Jeg merker at jeg må lete litt mer etter de norske ordene når det er lenge siden jeg har vært på besøk. Men det går seg til, «sjø», flirer hun etter å ha funnet det norske ordet hun lette etter.

– Men jeg bestemte meg for å reise og dro til Mexico for å studere spansk. Jeg fortsatte å studere språk ved NTNU i Trondheim. I slutten av årsstudiene møtte jeg mannen min. Vi bestemte oss for å flytte til Ecuador, der han kommer fra, og prøve å bo der ei stund. Det er seks år siden.

– Hvordan er det å være kvinne og sjef i et annet land og en annen kultur?

– Det er helt klart flere menn som er sjefer her enn kvinner – på samme måte som i Norge. Men mine ansatte har veldig respekt for meg. De er veldig høflige, sier Elsa som er i gang med en master i management ved universitetet i Liverpool, et nettbasert studium.

I pappas sofa: Elsa Hågensen Eggestøl besøker Norge i snitt en gang i året. Da er det alltid godt å slappe av i pappas sofa.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Har endret meg

– Har du endret deg etter seks år i Ecuador?

– Ja. Det er nesten som et kultursjokk å komme heim. Alt er annerledes. Nordmenn skal være alle til lags, er stille og innesluttet. Som person er jeg blitt mer utadvendt. Klarer å ha bedre samtaler med folk. På jobben har jeg lært å være leder og ta ansvar, sier Elsa, tar på seg solbrillene og kikker ut mot Lauvøyfjorden som er speilblank denne septemberdagen. Idyllen ligger tilsynelatende lunt og usjenert. Men både nordvesten og sørvesten kan markere seg med ruskete vendinger når kulingen kommer innover fjorden.

– Her er det så fint på godværsdager, smiler hun. Elsa vokste opp i bydelen Seterdalen i Namsos og bodde der til hun var 17 år.

28-åringen suger inn den varme høstlufta. Nyter stillheten – i skarp kontrast til det heseblesende tempoet i Quito, 10.044 kilometer fra Namsos.

– Klart jeg savner familie og venner. Men jeg holder jevnlig kontakt med dem på WhatsApp og Skype. Daglig sender jeg meldinger og bilder til venninner i Namsos og Hitra.

– Og så savner jeg så klart norsk mat. Spesielt «brødskiv» med brunost og «kjøttkak». For å få litt variasjon og noe annet enn fint hvitt brød og boller, tar jeg med meg knekkebrød og ost i kofferten tilbake til Quito.

– Får du mye besøk fra Norge?

– Nei. Mamma og pappa har vært her et par ganger. Men jeg er ikke så flink til å komme heim heller. I snitt blir det en gang i året.

Solglimt: Elsa Hågensen Eggestøl tar på seg solbrillene for å nyte et solglimt utafor foreldrenes enebolig på Vikan utafor Namsos.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Baby i februar

På feriebesøket i Namsos har hun akkurat vært på ultralyd. For i februar blir hun mamma.

– Vi vet ikke om det blir jente eller gutt. Det var vanskelig å se på undersøkelsen, men det blir veldig spennende. Vi får se hvor fødselen skal foregå. Om det blir på offentlig sykehus eller privatklinikk, om det blir i Quito eller Namsos.

– Det blir ei ny tid?

– Ja, men jeg er så heldig at jeg kan ta med meg babyen på jobb. Men jeg skjønner at det etter hvert kan bli stressende. Så det spørs om vi må ansette barnepasser.

Ekteparet bor i dag i en 70 kvadratmeter stor leilighet med ett soverom midt i storbyen. Men med baby i anmarsj er de i gang med å se seg om etter en som er større.

– Det er mange leiligheter til salgs. Det er om å finne en som er perfekt med utsikt. Vi har sett på en toppleilighet i 10. etasje, men har ikke bestemt oss ennå.

Ikke helgefri

Elsa er ei travel dame, mange vil ha tak i henne og hun må være tilgjengelig. Tidsforskjellen på sju timer gjør at hun selv i ferien må ta et arbeidstak. Men hun klager ikke.

– Det er mye jobb. Jeg jobber 12 til 14 timer hver dag. Mandag til mandag. Helga er ikke noe unntak, jeg vet ikke hva helgefri er. Jeg jobber både heimefra og fra kontoret. Og det blir en del mas på telefonen mens jeg er i Norge, humrer hun.

– Hvordan er lønnsnivået?

– Jeg tjener greit. Men det er ikke norske lønninger. Vi tok ikke ut lønn de første åra, men vi har vært veldig flink til å spare og har levd på sparepengene. Det er litt billigere å bo i Ecuador. Men å handle mat... det er like billig å gå på Rema. For å få god mat, går vi på restaurant.

– Med så mye jobb, hva får du tid til ellers i Quito?

– Jeg liker å trene og jeg går på et treningsstudio som har fine timer med dans. Går tur i parken, på kino, spiser på restaurant sammen med venner. Og en sjelden gang drar vi til stranda. Men vi kan ikke gjøre det hver helg, for det tar seks-sju timer å komme seg dit.

– Blir dere boende i Ecuador?

– Noen år til i hvert fall. Men vi har lekt med tanken på å begynne med noe både i Norge og USA. Blant annet har vi åpnet en bedrift i Texas.

– Du har vært med på et eventyr – er du en eventyrer?

– Egentlig ikke. Jeg liker å ha rutiner, være organisert og ha kontroll.

Baby: I februar blir Elsa Hågensen Eggestøl mamma for første gang. – Jeg har akkurat vært på ultralyd i Namsos, men det var vanskelig å se om det blir gutt eller jente.  Foto: Bjørn Tore Ness