En hyllest fra meg til Aune Sand

Ukeslutt

  Foto: BJØRN TORE NESS

NAMDALSAVISA

«Skal vi danse» er ikke et program jeg vanligvis følger med på. Ei heller andre programmer som involverer kjendiser, der de gjør ting de vanligvis ikke driver med.

Men en lørdagskveld for noen uker siden satt jeg sammen med en gjeng – og «Skal vi danse» rullet over skjermen.

Da dukket han opp igjen, denne Aune Sand.

Kunstneren som ingen skjønner noe av – og får terningkast en hivd etter seg uansett hva han gjør. Da jeg var ett år gammel ga du ut «Dis» – en film som regnes som den største kalkunen i norsk filmhistorie. Filmen fikk særdeles lunken kritikk, og en anmelder i Dagsavisen nektet å anmelde filmen.

I 2009 hadde du planer om å tilintetgjøre norsk film og vise hvem som var det virkelige keiseren av Film-Norge, som du selv uttalte. Det skulle du gjøre med filmen «Dådyr», som det vel aldri ble noe av?

Samme år fikk filmen «Dis» sin renessanse da den igjen ble satt opp på kino, og du møtte opp til intervju i Dagsrevyen iført solbriller, lue, og ei flaske sjampanje som du helte i ei sjokolademugge. Ydmykt – som vanlig.

I 2015 ga du ut boka «Jordbærmus», og oppfølgeren «Jordbærmus 2: plaskvåt». Som vanlig mislikte kritikerne verket sterkt.

Når du får slakt svarer du at samtida ikke er klar for din kunst.

Når du åpner munnen og begynner å snakke på tv-skjermen, vet de fleste akkurat hva som kommer: lange klisjefylte skildringer om hvor takknemlig du er for å få være sammen med kvinner. Om vind i håret, og om å sitte på en eng å lukte på en blomst en varm sommerdag mens fuglene kvitrer og gresset gror.

Mens alle fniser, ler og ikke skjønner noe som helst – holder du deg seriøs.

Fortsett sånn, Aune Sand. For meg er du en skinnende stjerne på Norges bekmørke kjendishimmel.

Nå, 23 år etter at du ga ut «Dis», kan det virke som du får delta i akkurat de programmene du selv vil. Det kan det også virke som Frank Løke fikk, men til forskjell fra deg – var han nødt til å gjøre en masse sprell som fikk internett til å koke.

Men du Aune, du bare er deg selv – og har aldri forandret deg. Det holder i massevis.

Det er nesten så jeg håper at vi som ikke skjønner kunsten din blir gjort til latter om 200 år – og at det er du som er geniet når historiebøkene skrives.