Elektrosjokk – lovlig og trygt

NAMDALSAVISA

Det er tirsdag morgen, klokka er 08.30. Jeg henter ECT-maskinen som står ved Klinikk for psykisk helsevern og rus for å ta den med til operasjonsstua.

På veg til operasjonsstua møter jeg en kollega fra forskningsavdelinga som begynner å småprate med meg. Jeg avbryter henne for å si at jeg må skynde meg litt, fordi anestesi og pasienten venter på operasjonsstua for ECT-behandling. Hun ser på meg med et forbauset blikk og sier «Elektrosjokk behandling? Gjør man virkelig det fortsatt? Er det lovlig?»

Elektrokonvulsiv terapi, også omtalt som ECT-behandling, er en godt dokumentert behandling for alvorlig depresjon. Denne behandlingsmetoden har blitt brukt i over 60 år, både i Norge og i nesten alle vestlige land i verden. ECT har vært en omdiskutert behandlingsform i mange år, fordi det er mange myter rundt ECT.

Man gir ECT-behandling under narkose, slik at pasienten sover under behandlinga. Det er ikke den direkte strømmen man sender til hjernen som hjelper, men strømmen gir epileptisk aktivitet som har effekt. Man kan tenke at dette fungerer som en slags boost av alle aktiviteter som nullstiller hjernen på det nivå aktiviteten var på før depresjonen startet. En ECT-behandling tar ofte ikke mer enn fem minutter og gis cirka to ganger i uka i en serie som består av omtrent ni behandlinger.

Man gir ECT-behandling når sykdommen er alvorlig og medikamenter og miljøterapi ikke hjelper tilstrekkelig. ECT kan også være et godt alternativ for eldre mennesker som ofte får flere bivirkninger av medikamenter.

Ved Sykehuset Namsos gis det ECT på tirsdager og fredager. Oppstår det akutte behov kan man også gjennomføre ECT på andre dager. Man har et ECT-team bestående av leger og sykepleiere, som tar beslutning om ECT er den beste behandlinga for den enkelte pasient. Hvis man vurderer at ECT er et godt behandlingsalternativ, har behandler en dialog med pasienten om dette.

Samtykker pasienten til behandlinga, må det gjennomføres forskjellige undersøkelser, som for eksempel hjertefilm og blodtrykksmåling, og det må tas noen blodprøver. I tillegg tar man bilder av hjernen (CT- eller MR-bilder). Dersom det er nødvendig, tas det også bilder av brystet eller skjelettet. Anestesilegen undersøker også pasienten. Deretter blir det laget en ECT plan. ECT kan gis ved sykehusinnleggelse, men også som poliklinisk behandling. Da møter man opp på morgenen og drar hjem igjen samme dag etter ECT-behandlinga.

Den dagen man får ECT kan man ikke spise eller drikke før behandlinga. Pasienten ankommer operasjonsstua noen minutter før behandlinga, og møter da en anestesisykepleier, en anestesilege og et ECT-team bestående av leger og sykepleiere. Anestesilegen fester da en del «lapper» på kroppen. Det gjøres for å sjekke tilstanden til pasienten under selve behandlinga. ECT-teamet fester tilsvarende «lapper» på hodet til pasienten for å se den elektriske aktiviteten under behandlinga.

Etter at alle «lapper» er festet gis pasienten et sovemiddel og sover da i omtrent fem minutter. Under disse minuttene gjennomfører ECT-teamet behandlinga i samarbeid med anestesilegen. Pasienten får et muskelavslappende medikament som demper eller fjerner muskelkramper.

Det er ikke uvanlig å være litt forvirret eller glemsk etter behandlinga, og noen får også hodepine. Dette er bivirkninger som vanligvis er av forbigående art. Det er svært sjelden at man får bivirkninger som ikke er forbigående eller som er mer alvorlige. ECT anses altså som en trygg behandlingsform.

Ofte føler man seg bedre etter å ha fått ECT. Mennesker rundt pasienten ser ofte bedring etter fire-fem behandlinger og en klar bedring etter ni behandlinger. Etter ni behandlinger vurderer ECT-teamet om man skal fortsette med behandlinga. Noen pasienter kan få flere tilbakefall av depresjon etter ECT behandling. Da vurderer ECT-teamet om man skal gi ECT i seriebehandling. Det vil si at man starter med ECT-behandling én gang per uke som trappes ned over tid.

Lurer du på hva jeg svarte min kollega i forskningsavdelinga? Ja, ECT er trygt, veldokumentert og en effektiv behandlingsform som har få bivirkninger. Omtrent 85 prosent av pasientene med alvorlig depresjon blir bedre med ECT-behandling. Jeg har gjennomført flere hundre ECT-behandlinger i Norge og i Nederland.

Jeg har gitt beskjed til Klinikk for psykisk helsevern og rus i Namsos om at hvis jeg skulle bli deprimert i framtida, ønsker jeg å få tilbud om ECT-behandling. Er ikke det en god reklame for en behandling med dårlig rykte?