NA-spaltisten utfordrer: «Si hei, da vel!»

Illustrasjonsfoto: Bjørn Tore Ness 

NAMDALSAVISA

Har du noen gang tenkt over det? Hvor utrolig mange mennesker du går forbi hver eneste dag? Sneier borti i forbifarten. Møter blikket til raskt på vei over gata. Dulter borti på bussen eller på vei ut fra butikken. Flesteparten av alle disse forbipasserende menneskene kommer du kanskje aldri til å krysse sti med på samme måte en gang til. Og om det skulle skje, er det nok trolig ingen av partene som kommer til å huske det. Andre mennesker igjen, er folk du kanskje ser daglig. Som du har med å gjøre på et eller annet vis, eller bare vet hvem er. Har du noen gang tenkt over det? Hvordan du framstår i møte med alle disse medmenneskene? Sier du hei? Smiler eller nikker du? Og hvis ikke, hvorfor ikke det?

På sykehuset, min nåværende arbeidsplass, er jeg så heldig å se utallige ansikter hver eneste dag. Nye mennesker, mennesker jeg aldri har sett før, folk jeg heller aldri kommer til å se igjen, men også en hel del folk som jeg utmerket godt vet hvem er eller hva gjør. Hvordan jeg velger å møte alle disse har trolig like stor innvirkning på vedkommendes dag, som min egen. For tenk bare med deg selv. Hvordan ønsker du å bli møtt av menneskene rundt deg? Og hvilken innsats yter du selv?

Jeg er ikke i tvil. Det å se, bli og føle seg sett – det må være en menneskerett og en menneskenødvendighet på lik linje med vann, brød og en god natts søvn. Et lite «hei» eller et smil handler vel så mye om anerkjennelse og bekreftelse, som normal høflighet, vett og forstand. Og ikke nok med at du sannsynligvis gjør dagen til den du hilser på et par hakk bedre, men jammen føler du deg ikke bedre selv også. Om du ikke vet hva jeg snakker om, har du ikke prøvd.

Beklageligvis anses det nok ikke typisk norsk å lire av seg lystige hilsener i hytt og gevær. Dette til sammenligning med blidspente amerikanere for eksempel. Et «HEY, how are you doing?» til en nordmann, og han hadde trolig stivnet til og febrilsk lett etter nærmeste utgang. Du kan jo bare tenke med deg selv. Det føles rart når en fremmed gir deg et smil, et nikk eller holder blikket i mer enn tre sekunder? Jo, visst pokker. Du blir satt ut, og en hel rekke tanker suser gjennom hodet ditt. «Hvem i all verdens slags snåling er det der? Kjenner jeg vedkommende? Har jeg smekken åpen, eller noe rart i ansiktet?»… før du til slutt innser at det jammen var utrolig trivelig. Men, dessverre, er det nesten så det blir for meget, og det å hilse på fremmede, smile og holde blikket, faller dessverre ikke veldig naturlig for så mange av oss. Eller …?

En dag jeg satt på «venterommet» til frisøren min, begynte damen i nabostolen plutselig å snakke om været. Jeg kvapp til med det samme, og måtte tenke meg om to ganger før jeg skjønte at det var meg hun snakket til. Været – selvfølgelig. Alle nordmenns favorittema. Og hvorfor i all verden skulle vi ikke snakke om været, der vi satt side om side på en sur regnværsdag og ventet på frisøren? Trivelig var det også, og heldigvis (og til orientering og tips til dere alle) er været et tema en kan snakke om i det uendelige.

Spesielt viktig tror jeg dette temaet er i den zombieverdenen vi er i ferd med å bevege oss inn i. Det har plutselig blitt mer sosialt akseptert å glane ned i en skjerm, heller enn å titte inn i din forbipasserendes øyne. Og det er vel ikke sånn vi ønsker å ha det?

Hvorfor ikke kaste ut et «god morgen» til naboen idet du halvveis løper på vei ut for å rekke noe viktig? Si hei til jenta i kassa på Bunnpris, mannen som selger Sorgenfri-blader på torget, og «ha en fin dag videre» til postmannen. Se opp, og legg merke til alle de flotte menneskene du møter på din vei. Kanskje kan nettopp smilet ditt være med på å «redde» dagen til noen som går rundt med dystre tanker. For bare det å føle seg sett av en totalt fremmed på gata, kan ha enorm stor betydning innimellom. Tenk på det! Dette i tillegg til å møte dine daglige forbipasserende og omgangskrets på både den ene og andre måten selvfølgelig. Det er jo tross alt disse menneskene som representerer ditt fysiske og konkrete nettverk. For kom igjen folkens, det er det da virkelig verdt? Å anerkjenne, bekrefte og se din neste er kanskje ikke et av de ti bud, selv om det høres sånn ut og i aller høyeste grad burde være det. Det koster så lite?

Du er herved utfordret. Si hei, da vel!