Særegen blomst i partifloraen

For egen regning:

Friskt av Hareide: Knut Arild Hareide har i sjelden grad klart å skape oppmerksomhet om KrF. Nå har han gjort det ettertrykkelig ved å fri til Arbeiderpartiet.  Foto: NTB scanpix

NAMDALSAVISA

KrF er vokst ut av det norske bedehusmiljøet på Vestlandet. Det er fortsatt i dette «bibelbeltet» partiets aller mest trofaste velgere befinner seg. Svikter «bibelbeltet» KrF, vil det være en regelrett politisk katastrofe. Vi ser signalene. Ledende representanter for KrF i «bibelbeltet» tar kraftig avstand fra Hareides utspill og truer sågar med å kaste ham som partiformann.

Men likevel: Hareides forsøk på en ideologisk klargjøring av hvor partiet hører hjemme og hvem KrF skal samarbeide med, har i sterk grad engasjert partimedlemmene og gitt støtet til en intern debatt som virker svært vitaliserende på partiet. Han har også i sjelden grad klart å skape oppmerksomhet om KrF.

Dessuten ser det ut til at partiledelsen, som er splittet i synet på hvilken blokk partiet skal samarbeide med, lagt et opplegg for den interne debatten som gir håp om at en kommer gjennom denne prosessen uten livstruende sår. Skjønt det gjenstår å se nå når knivene slipes inn mot landsmøtet.

Partiet var gjennom en dyptgripende debatt for noen år siden da den såkalte «bekjennelsesparagrafen» ble fjernet. Tidligere måtte partiets tillitsvalgte være «bekjennende kristne. Det var en sterk arv fra bedehusmiljøet som partiet sprang ut fra. I møtet med en ny verden og nye krav til partier som skal appellere til moderne mennesker, skapte bekjennelsesparagrafen store interne spenninger av grunnleggende art.

Ved å fjerne kravet om å være bekjennende kristen var håpet å kunne bli et kristendemokratisk parti slik andre store kristendemokratiske partier eller i Europa. Det ble med håpet.

Skal en forstå den interne debatten i KrF, er en nødt til å se på partiets historie. Kristelig Folkeparti ble dannet på Bibelskolen i Bergen i 1933. Vel 20 personer var til stede. Etter å ha holdt bønn på kne, stemte alle for å stifte et nytt parti med navnet Kristeleg Folkeparti.

Selv om det ikke er noen tvil at partistifternes viktigste motiv var å slå ring om de kristne verdiene i samfunnet, er det også et faktum at den direkte foranledning til at partiet ble stiftet akkurat i 1933, var at bibelskolestyrer Nils Lavik, som tidligere hadde vært vararepresentant for Venstre, ble vraket på Venstres nominasjonsmøte knappe to uker tidligere.

I all hast ble det sammenkalt til et møte for å lage ei stortingsliste for de kristelige velgerne i Hordaland. Men partibyggerne ville også arbeide for sosial rettferdighet og for et edruelig folk. De tok parti for de arbeidsløse og for småbøndene og fiskerne. Denne sosiale dimensjon er viktig å understreke. Det var ofte småkårsfolket som fant tilhold i bedehusene.

Partiet var en frukt av de tre klassiske motkreftene i norsk politikk: Pietistisk legmannsbevegelse, avholdssak og målsak.

KrF har hatt betydelig politisk innflytelse, spesielt fordi partiet har vært et regjeringsparti og sågar også hatt to statsministre: Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik. Men samtidig er det slik at KrFs historie også er historien om de tapte slag. Allerede i 1958 skrev en av partiets mest markerte politikere, Erling Wikborg: «I praktisk talt alle livssynsspørsmål der partiet har gått til kamp, har det lidt nederlag».

Det er lenge siden de lykkelige dagene i partiet da Svarstad Haugland drakk rødvin og Bondevik røkte sigar. Ved valget i 1997 nådde KrF rekordhøye 13,7 prosent og Bondevik ble statsminister.

Den viktigste årsaken var kontantstøtten. Men KrF klarte i noen grad også å framstå mer som et parti på linje med de kristendemokratiske partiene ellers i Europa. Og Bondevik var en pragmatisk statsminister. Mens Lars Korvald garanterte at KrF ikke ville sitte i en regjering som administrerte abortloven, var det nettopp det som skjedde i Bondeviks regjeringstid.

Siden glansdagene under Bondevik har det bare gått nedover. Da Knut Arild Hareide ble partileder, trakk han fram et sitat fra en av våre kjente salmer: «Gjør døren høy, gjør porten vid». Med det ville han signalisere at KrF skulle være et parti både for bedehuskulturen og for liberale, urbane mennesker.

Det har han ikke lyktes med – så langt.

Det hviler noe historisk skjebnetungt over det som skjer med KrF nå. Det kan ende med magaplask og exit Hareide hvis flertallet i partiet snur ryggen til partilederens kursending. Men det kan også ende med exit Erna – og endre norsk politikk for lang tid framover.

Hareide vil uansett bli husket for at han turte å ta en så grunnleggende debatt om partiets røtter og sjel – og i hvert fall for en stakket stund brakte KrF ut av skyggenes dal.