Siste generasjon offline-barn

Ukeslutt

Hvor er ungene? Helt ærlig, så vet jeg ikke hva barn og ungdom driver med om dagene, men det er i alle fall ingen i Bekkadalen, skriver Bastian Øien Alstad i sin Ukeslutt. 

Bastian Øien Alstad. 

NAMDALSAVISA

Det hender at jeg kjører meg en tur opp til Fossbrenna i Namsos, som er nabolaget der jeg vokste opp.

Av gammel vane ser jeg alltid til venstre mot Bekkadalen når jeg svinger inn mot Dølvegen.

For 15 år siden var det nesten alltid folk på den humpete grusbanen. Alle barna var samlet, enten man likte å spille fotball eller om man bare ville være der for det sosiale. Selv med en halvmeter snø på banen kunne vi finne på å ta turen, og vi gjorde ingen avtaler. Vi visste bare at det var folk der, uansett.

Da ballbingen på Spillum kom, syklet vi som likte fotball hele vegen fra Fossbrenna til Spillum.

Og vips, så var vi spredt.

Et fint idrettsanlegg har vi også fått i Kleppen, og på Klompenbanen for den del. Alt har blitt bedre med årene – men det er for dem som kun vil spille fotball.

Bekkadalen var noe mer. Det ga oss barna en følelse av tilhørighet og den sosialiserte oss på tross av alder, kjønn og interesser. Og om stemninga var god for å leke «Spark på boks», dro vi bare opp til barnehagen for å gjøre det.

Aldersspriket kunne være på fem år eller mer, og det var gøy for en liten pjokk å kunne få lov til å være sammen med de store guttene og jentene.

Ingen av oss var spesielt rampete, men litt fark ble det gjort. Og vi løp som gale og jeg kunne være nervøs i flere timer for å bli oppdaget for å ha kastet snøball på fremmede ruter, eller ringe på og stikke av.

Det var alltid noe action, og vi var ute – absolutt hele tida. Jeg er bare 24 år, men er likevel gammel nok til å huske tida før alt dreide seg om internett.

Hva skal det egentlig bli av oss mennesker etter hvert?

Nå om dagen føler jeg både voksne og barn lever i internettet, som om det som skjer på Facebook eller Instagram er det eneste vi har.

Foreldrene mine kunne lett lure meg med at jeg ble firkantet i øynene av å se for mye på TV. En 8-åring i dag kan bare google seg fram til at dette ikke stemmer.

På mange måter tilhører jeg siste generasjon som ikke fikk internettet inn med morsmelka, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg er glad for at jeg måtte utendørs for å sosialisere meg. Løpe i frykt, gjemme meg, sparke ball og omgås folk med forskjellige interesser.

Helt ærlig, så vet jeg ikke hva barn og ungdom driver med om dagene, men det er i alle fall ingen i Bekkadalen.