Noen er mer verdt å lytte til enn andre

NA-SPALTIST

ELITEKRITIKK: Sylvi Listhaugs bok «Der andre tier», er ifølge Kagge Forlag «et skarpt oppgjør med eliten i det norske samfunnet». – Det er jo typisk at en av våre fremste politikere på høyresiden plasserer seg selv utenfor en elite hun vinner enda flere tilhengere på å kritisere, skriver Guri Idsø Viken.   Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

«We’re the media elite, and we’ll be back after that with the news». Det sier nyhetsoppleseren Bill McAvoy i en ikonisk monolog i tv-serien The Newsroom (Aaron Sorkin, 2012). Han er en angrende nyhetsredaktør som har vært mer opptatt av profitt enn folkeopplysning, men som nå vil endre prioriteringene fordi han mener det mest grunnleggende for demokratiet er en vel opplyst velgermasse og at han og hans kolleger er de beste til å sørge for det.

Jeg henter stadig opp den dialogen. For mens Bill McAvoy er fiktiv, er parallellene til virkeligheten mange. Mediebransjen har vært gjennom en voldsom endring de siste årene med sosiale mediers plattformer som inviterer alle til å jobbe for antall delinger og tomler opp. Radio- og tv-nyheter må kjempe mot spoleknappen og leve av å overlevere kunder til kommersielle selskaper. Og avisene har gått fra å bestemme hva som havner på folks dørmatter til å be om folks tilmålte minutter per nyhetsartikkel i en jungel av underholdende videoer, babybilder og ting du ikke trodde var sant før du så det på en søppelside i en avkrok av internett. Alt for å tilfredsstille medienes eiere, som gjerne vil fortsette å tjene penger uavhengig av hvor verden går.

Det er klart det påvirker oss alle. Vi har vært så opptatt av alles ytringsfrihet at vi har sluttet å bry oss om hva som ytres. Vi har ikke tid til å få med oss hva som sies etter overskrift og ingress, langt mindre til å stille kritiske spørsmål ved det. Vi har trodd så lenge på markedets evne til å synliggjøre det folk aller helst vil lese at vi har glemt at folkeopplysning aller helst skjer med kunnskap i bagasjen. Vi tror så hardt på demokratiet at demokratiet har dødd en sakte og pinefull død bak ryggen vår.

Midt i dette bildet kommer Sylvi Listhaugs bok «Der andre tier», som ifølge Kagge Forlag er «et skarpt oppgjør med eliten i det norske samfunnet». Det er jo typisk at en av våre fremste politikere på høyresiden plasserer seg selv utenfor en elite hun vinner enda flere tilhengere på å kritisere. Det er det samme hun har holdt på med i årevis, og det er det samme som andre populister som Per Sandberg, Jimmy Åkesson og Donald Trump driver med. Jeg er sikker på boka kommer til å selge i bøtter og spann mens norske medier legger det meste til side for å forsvare sine egne, degenererende medier mot Listhaugs angrep.

Begrunnelsen for elitekritikken er enkel: Folk flest er ikke elite, folk flest liker karakterer de kan identifisere seg med og med tilhengere skal oppslutningen bygges blant flest mulig av folk flest.

Eliten er per definisjon blitt elitistisk. Eliten er visst alle dem som ikke lytter til folket og tror de kan gjøre redaksjonelle og politiske avgjørelser i fred. Eliten er de som tror de vet bedre, kan mer og fortjener bedre å komme til orde. Det er de som maser om regler, vanskelige begrep, handlingsregler og historisk utvikling. De som bruker mer enn fem ord på en setning. De som begrunner ingressene sine. De som ikke har angst for islam, skatt og kvinner i toppledelsen i norske selskaper. Eliten er de andre.

Sagt på en enklere måte: Eliten er alle de som er kritiske. Midt i det hele har også høyrepopulistiske partier som Frp eller Sverigedemokraterna klart å kuppe folkets tro på at noen snakker deres sak. Det er ikke så rart, kanskje. Folket har jo alltid vært opptatt av å velge representanter som representerer dem. Forskjellen er at mens vi før ville ha representanter som visste vårt beste fordi de forsto mer enn oss, vil vi nå ha representanter som gjør som vi sier fordi vi tror vår rett til å bestemme er viktigere enn hva som bestemmes. Det gjør de best om folk skjønner minst mulig.

Men eliten er ikke et onde, de er elite av en grunn. Det er på tide at forlag, medier og politikere gjør som Bill McAvoy og skifter lag fra dem som vil tjene penger til de som vil tjene folket. Vi trenger en informert velgermasse mer enn noen gang, og vi trenger de som kan mer enn oss til å lede veien. Vi trenger de som guider oss gjennom et stadig tettere kratt av falske og ubetydelige nyheter. Vi trenger de som sier ting det tar oss mer enn et minutt å forstå, som svarer på de spørsmålene som ikke har klare svar og som utfordrer sannheter politikere planter for å dra velgere til sin leir.

De er kanskje under angrep både fra profitthungrige medieeiere og populistiske politikere. Men det er fortsatt noen igjen av dem her i landet. De bør være stolte av å kalle seg medieeliten. Og jeg håper de snart kommer tilbake med nyhetene.