Helg: Spaltisten

Få politikerne ut av livmora mi

ABORT: Demonstrasjon for abortloven på Eidsvolls plass foran Stortinget i Oslo mandag ettermiddag. Foto: Audun Braastad/NTB scanpix  Foto: Braastad, Audun

NAMDALSAVISA

Hvorfor er det slik at vi kvinner, vi som utgjør halve befolkningen, til stadighet må gå sammen og fortelle at det er vi, og ikke politikerne, som bestemmer over kroppene våre?

Abortloven er truet. Igjen. Denne relativt ferske loven som sikrer oss kvinner retten til å avslutte svangerskap på en trygg måte blir i disse dager behandlet som et Pokémon-kort som bare kan byttes vekk når politikerne finner det for godt. Hvis jeg får statsminister-kortet, så du abort-kortet. Avtale?

Nå er det viktig å være nøyaktig her, for det er ikke hele abortloven det debatteres om. Det debatteres om retten til fosterreduksjon, og

retten til å ta abort om fosteret viser seg å ha en alvorlig sykdom eller for eksempel Downs syndrom. Det handler om kvinners rett til selv å bestemme hvilket liv vi ønsker oss, hvilken framtid vi ønsker. Det foreslås at vi fratas retten til selv å bestemme om vi ønsker å bære fram et alvorlig sykt barn, som potensielt vil dø kort tid eller fødsel. Om vi ønsker å gjennomføre et potensielt risikabelt svangerskap.

Abort er aldri et enkelt valg. Det er ikke slik at gravide kvinner ramler innom et sykehus fordi vi helt spontant fikk lyst til å gjennomgå den emosjonelle påkjenningen en abort er. Dette er ikke noe noen av oss tar lett på. En abort er alltid nøye gjennomtenkt, og ofte også et tungt valg. Men det er ingen andre som har rett til å bestemme om et svangerskap skal gjennomføres eller ikke, enn kvinnen selv.

Sannheten er at abort kan være veien ut av en potensiell håpløs livssituasjon, enten fosteret er friskt eller ikke.

Å forsvare abortloven slik den er i dag er ikke det samme som å forsvare sorteringssamfunnet, slik enkelte skal ha det til. Dette handler om kvinners rett til selv å bestemme om vi ønsker å bære fram et barn med spesielle behov. Vår rett til selv å bestemme over livene våre, og de livene vi potensielt føder. Jeg mener ikke at et barn med medfødte sykdommer er mindre verdt enn barn uten. Jeg mener at vi kvinner selv må få velge om vi ønsker å fullføre det svangerskapet eller ikke. Og at vi kvinner i høyeste grad er i stand til å ta dette valget selv.

Det kan ikke være slik at politikerne med jevne mellomrom legger abortloven på bordet og forhandler om den. Det er ingen andre helsetjenester som brukes som politisk spillekort på denne måten. Vi snakker om å frata halve befolkningen, halvparten av landets potensial og arbeidskraft, den grunnleggende rettigheten det er å få bestemme over sin egen kropp. Å bruke abortloven på denne måten er det samme som å si at halve befolkningen ikke har verdi. At våre rettigheter enkelt kan byttes vekk for noen ekstra år i regjering.

Vi trenger ikke reduserte rettigheter. Vi trenger bedre rettigheter. Mer selvbestemmelse. Vi trenger at kvinner og menn går sammen og sier at dette aksepterer vi ikke. Det er på ingen måte greit å gå bakover i utviklingen, i Norge i 2018.

La oss aldri glemme alternativene. La oss aldri glemme kloke koner, strikkepinner, urtesammenkok, å slenge seg utfor en trapp. La oss aldri glemme de desperate forsøkene kvinner har gjort for å avslutte uønskede svangerskap. La oss ikke gå tilbake dit.

Det er enhver kvinners rett til selv å bestemme om de ønsker å fullføre et svangerskap eller ikke. Og enhver kvinne burde kunne stole på at politikere ikke er villige til å forhandle med hennes kropp for å oppnå egen personlig vinning.