For egen regning

Arven etter Oskar Hoddø

  Foto: Jonas Olsen

NAMDALSAVISA

Lørdag 17. november er det 75 år siden vikagutten, sangeren, komponisten og motstandsmannen Oskar Hoddø ble henrettet. Han fikk leve i 27 år.

Å vokse opp etter 1. verdenskrig og i mellomkrigstida i Namsos bød på utfordringer. Det vet vi fra historien. De som levde da hadde sine sorger og gleder som vi i dag har. Satte de mer pris på livet og det vakre enn det vi evner i dag?

Noen skulle komme til å formidle det vakre rundt noe så hverdagslig som ei stille elv. En hel nasjon opplevde, at det vi tar for gitt i dag, friheten, med ett ble revet bort. Enkelte kunne ikke finne seg i det.

Oskar Hoddø utdannet seg til ingeniør og havnet etter hvert i et rørleggerfirma i Trondheim. I tillegg til praktiske evner hadde vikagutten et talent utenom det vanlige innenfor musikken.

Før krigen skrev han «Nidelen stille og vakker du er». Etter krigen ble det en verdensslager og den spilles ennå. Jeg hørte den sist under Rockgallen i Woodlandfestivalen framført av Tone Måøy og Arnold Hollup. Musikermiljøet i Namsos vet å ta vare på sine røtter, og de går langt tilbake i tid.

Hoddø fikk aldri oppleve suksessen med sangen. Han ble skutt av nazistene i Trondheim, sammen med åtte personer fra Wærdahl-gruppa. Deres navn ble offentliggjort i Adresseavisen dagen etter henrettelsen, men ikke namsosingens.

Ektefellen Inger gikk ofte til fengslet med pakker til sin mann etter arrestasjonen 2. november i 1943. Julaften tok hun med seg deres datter Eva på to år. Den tyske soldaten, som tok imot dem, begynte å gråte da han så den lille jenta.

«Da først, på julaften, fikk mamma vite at pappa var henrettet. Det var et kjempesjokk.»

Det fortalte Eva Hoddø til Adresseavisen for fem år siden.

Intervjuet ble gjort i forbindelse med ei minnemarkering for de trønderske kommunistene som mistet livet under krigen. For dem som deltok i motstandsarbeid.

Det heter seg at det er seierherrene som får skrive historien, og sannheten sett med deres øyne, etter enhver krig. Her til lands var det ikke politisk korrekt å hedre de kommunistiske motstandsfolkene før en god stund etter at den kalde krigen var over.

På slutten av 90-tallet var vi en gjeng innflyttere i Vika som sammen med velforeninga ble enige om å pynte opp området ved siden av Weidergården. Blant annet med hjelp fra daværende teknisk sjef, avdøde Terje Høyen, i Namsos kommune.

Det skulle bli Vikaparken. Den største dugnadsinnsatsen la de eldste i Vika ned. En av dem som oste av energi var Odd Dahle. Han tilhørte venstresida i norsk politikk og var Vika- patriot på sin hals. Odd ble alltid engasjert og rørt, da han snakket om krigen, spesielt da praten kom inn på de russiske krigsfangene i Namsos. Det var lærerikt å få møte Odd. Han hadde også en gjennomføringskraft en kunne misunne han.

Derfor kom det opp en minnestein over Oskar Hoddø i Vikaparken i 1998. Ordfører Snorre Ness sto for åpninga og han roste vikafolket. For felleskapet de tok vare på. For parken og minnesteinen. Det var en høytidelig stund der og da.

«Oskar var alltid namsosgutt». Det sa en beveget Inger Stedenfelt, som var Oskars Hoddøs enke. Hun var til stede i Vika den kvelden.

Det ville nok ha gledet Odd Dahle at det hver 1. mai snakkes om frihet, brorskap og likhet i parken ved minnesteinen.

Nå er en ikke sikker på om Oskar Hoddø var kommunist.

Det er heller ikke det viktigste. Han og kommunistene kjempet sammen med andre gode nordmenn for å slå ring om friheten og de demokratiske verdiene. Det mest verdifulle vi har. De sto opp mot nazistene, som truet våre verdier.

Det er en arv vi aldri må skyve fra oss.