Datamaskinene ser deg

FOR EGEN REGNING

Hvordan føles det å være butikktyv? Konsernsjef Per Axel Koch i Polaris Media og NA-redaktør Kim Riseth har sjekket ut hvordan Amazon Go-butikken i San Francisco fungerer. Kunne du tenke deg å gjøre helgehandelen på denne måten?Kreditering: Kim Riseth

BUTIKKEN SER DEG: I denne Amazon Go-butikken i San Francisco er det kamera og sensorer i taket som registrerer hvem du er og hva du tar med deg fra hyllene – slik at du bare kan spasere rett ut av butikken med varene. Det er bare en av mulighetene kunstig intelligens og bildegjenkjenning i datamaskiner gir. FOTO: KIM RISETH 

NAMDALSAVISA

Jeg har aldri prøvd meg som butikktyv. Men nå tror jeg iallfall at jeg vet hvordan det føles.

Tenk deg tanken – du går inn i en butikk, forsyner deg helt åpenlyst med det du har lyst på fra hyllene, putter det i en pose, og går ut igjen. Uten å passere et kassaapparat eller en gang skanne dine egne varer på en selvbetjeningskasse, slik det nå faktisk finnes en del steder.

Jeg gikk omtrentlig og ventet på å få en streng hånd på skulderen fra en sikkerhetsvakt, etter å ha gått ut av Amazon Go-butikken i San Francisco sist fredag. Vi var en gruppe mediefolk fra Norge som var i USA for å studere kunstig intelligens, og hvilke endringer selvlærte datamaskiner kan føre med seg for mediebransjen – og samfunnet for øvrig. Ett slikt eksempel er den nyåpnede butikken som Amazon har i sentrum av San Francisco, og som åpner flere steder i USA. Det eneste du gjør er å registrere deg via en egen app på telefonen før du går inn i butikken. Drøssevis med kamera og sensorer i taket ”ser” hvilke varer du plukker fra hyllene, og kjenner igjen deg. Dermed er det bare å gå rett ut av butikken, mens du føler det som om du har forsynt deg uten å betale.

Det var ikke hånden til en sikkerhetsvakt som avbrøt meg etterpå, men et lite pling på telefonen, med kvitteringa på at beløpet jeg hadde
 ”handlet” for nå var trukket fra kredittkortet mitt. Det samme kortet som jeg hadde registrert på min Amazon-konto. Der har de fra før av full oversikt over alt jeg har handlet på nett – helt tilbake fra den tiden for femten år siden da de bare var en bokhandel på nett. Nå er de verdens største netthandel, er verdsatt til over 500 milliarder dollar – og er en av de største brukerne av såkalt kunstig intelligens. Det bruker de både til å styre sitt eget varelager, og sørge for hele tiden å anbefale oss nye kjøp basert på det datamaskinene tror vi vil ha.

Kunstig intelligens betyr at datamaskinene selv nå er i stand til å lære seg ting, uten at det er et menneske som programmerer datamaskinen ut fra et sett regler. Hvis datamaskinen bare får tilgang på nok mengder data, vil den selv skjønne og forstå hva som er hva. Det store spranget i kunstig intelligens skjedde i det datamaskinene ble i stand til å håndtere så store mengder data så raskt, at de ble i stand til umiddelbart å kjenne igjen hva som er på et bilde, selv om de aldri hadde sett bildet før. Eller kjenne igjen ansiktsuttrykket ditt for å kunne si om du føler deg glad, opplagt eller er sur. Når du nå kombinerer dette med datamaskiner som er i stand til å lese og forstå tekst, med en fart av millioner av sider i sekundet, og klarer å gjenkjenne stemmer og språk – blir mulighetene enorme – og skremmende.

Det som kan bli gaven som havner under flest juletrær i år – Google Home – er basert på denne teknologien. Det er en liten datamaskin som kjenner igjen stemmen din og hva du ber den om å gjøre. Enten det er å lese opp nyhetene for deg, fortelle deg hvordan været blir – eller skru på lyset eller handle pizza hjem til deg.

I NA har vi allerede lekt oss med en liten snakkende robot på Facebook – det som kalles en chatbot – som kan gi deg nyheter på messenger, eller svar på spørsmål om hvorfor avisa di ikke er blitt levert. Men vår chatbot er ikke spesielt intelligent foreløpig. Den er programmert til å svare ut fra et sett regler. Slik at når noen skriver ”Jeg vil se nyheter” – så gir deg den det. En virkelig intelligent robot vil altså være i stand til å utlede et eget svar, ut fra det den har lært seg selv.

Teknologene i Google, IBM og en rekke av de andre selskapene vi besøkte sist uke, liker å si at de kunstig intelligente datamaskinene lærer seg ting akkurat som et lite barn – de bare suger til seg all informasjon, og prøver og feiler og spør og graver helt til de får rett svar. Men forskjellen på hjernen til et barn og en datamaskin, er at et barn kan lære seg et helt språk med bare en eller to foreldre – mens datamaskinen trenger millioner av data. Det betyr at det skal mye til at din nye lille Google-dings lærer seg libygg eller trøndersk. Til det er vi rett og slett for få til at robotene klarer å lære nok.

Før det skjer, og vi kan stemmestyre datamaskinene rundt oss på trøndersk, har utviklinga antakelig gått videre til neste skritt – det at datamaskinene skjønner hva vi vil – uten at vi trenger fortelle dem det. Eller at vi alle sammen har måttet bytte ut namdalske dialekter med engelsk og kinesisk.