De små handlingene gir mest glede

NA-spaltisten

Illustrasjonsfoto  Foto: colourbox

NAMDALSAVISA

Forrige helg var jeg hjemme i Namsos for å feire bursdagen til lillesøstera mi (og min egen, vi deler bursdag!). Jeg har ikke vært hjemme i forbindelse med bursdagen vår siden 2010, året før jeg flyttet hjemmefra, så jeg følte det var på tide.

Jeg hadde god tid på Gardermoen, og kunne kjøpe noe å spise, og lese ved et av de mange bordene. Se på alle som hasta forbi med kofferter på slep. Bordet jeg hadde slått meg ned ved hadde plass til seks personer, så da ei dame kom bort og spurte om hun kunne sette seg på motsatt ende av min svarte jeg selvfølgelig ja. Vi satt på hver vår kant. Jeg med ei stor bok, og hun med en pc. Vi ble sittende slik, hver for oss fram til jeg måtte gå til gaten. Jeg reiste meg opp, pakka sammen, og ønsket dama ei god helg. Hun rettet seg opp, så til siden, før hun skjønte at det var henne jeg snakket til. «Like så» sa hun til meg, og smilte, før jeg gikk.

Å ta meg tid til små handlinger er noe jeg får overraskende stor glede av. Å si hei til trikkesjåføren, takke den som reiste seg opp slik at jeg kan gå av bussen, svare de i kassa på butikken i hele setninger. Det er enkle, høflige, ting å gjøre – som får meg til å føle meg bedre, samtidig som jeg ser at personen jeg snakker til begynner å smile. Om jeg ser at noen i kassa på nærbutikken min sliter med en vanskelig kunde prøver jeg alltid å være den mest perfekte kunden når det blir min tur.

Flyet fra Gardermoen var forsinka. Kraftig snøfall var nok årsaken, og selv om jeg er veldig glad i snø ble jeg stressa, for jeg så at klokka gikk fort, og at tida jeg hadde på Værnes før flyet til Namsos skulle gå bare ble kortere og kortere. Da vi kom opp i lufta, spurte jeg en i kabinpersonalet om jeg ville rekke neste fly til Namsos. Hun som satt ved siden av meg skvatt til og sa at hun skulle videre med samme fly – og med ett ble jeg så mye roligere. For nå var vi to om det. Vi ble sittende å småprate litt. Om at det er litt ustabile flyforhold i Norge på denne tida av året, at vi håpet neste fly ville vente på oss. Vel nede på bakken i Trondheim trippa vi for å komme ut av flyet, og beina av gårde til neste gate. «Widerøe?» hører vi noen rope etter oss. «Ja!» «Ned trappa!» «Takk!» så løp vi av gårde. Og jeg ble så glad. En enkel liten handling førte til at vi visste hvor vi skulle, og kunne legge på sprang ned trappa, rundt svingen, inn til gaten og inn i flyet. Pesende ble vi sittende på hver vår side av midtgangen. Hun fordypt i julehefter, jeg i den samme tykke boka fra Gardermoen. Hun skulle videre til Rørvik, så da vi landa i Namsos fikk jeg kofferten min ut av hattehylla, og vi utvekslet en siste kort samtale før vi dro hver til vårt. Jeg anbefalte henne enda et julehefte, som hun allerede hadde lest. Vi snakket litt om de ulike heftene, forskjellene på dem, hva vi liker ved de forskjellige. På vei ut av flyet fikk vi sagt ha det, god helg og god jul. Jeg aner ikke hva hun heter.

Men på vei bort til bilen til mamma slo det meg hvor fine slike tilfeldige møter er. Hvor godt det er å være hyggelig med noen andre, og når noen andre hjelper meg med små ting. Som å slå på lyset i flykabinen for meg, fordi armene mine er for korte til å nå opp når jeg sitter fastspent. Når noen tørker over kjøkkenbenken min når de er hjemme hos meg. Noen som sier god helg etter at vi har tilbragt en flytur sammen. Det gir så mye glede.

Det er lett å glemme de små tingene. Vi er så travle alle sammen. Haster fra sted til sted, uten å tenke at det tross alt er ganske fint å være hyggelig med de som jobber i butikken, eller tilby seg å ta med søpla ut når man uansett skal hjem etter et kaffebesøk.

Å sende ei melding til ei venninne for å spørre hvordan legetima gikk, eller sende et postkort til ei gammeltante du sjeldent ser, krever utrolig lite. Men det gleder så utrolig mye. Og det tenker jeg vi alle har godt av å bli litt flinkere til. Særlig nå i disse førjulstider.