Gufset fra oppveksten

For egen regning

ER DU BEREDT? Hver husstand bør være i stand til å klare seg selv i tre døgn.  Foto: Tegning: KNUT HØIHJELLE

NAMDALSAVISA

Juleakevitten var i boks tildig. En må jo være forberedt, men hvordan er det med mitt beredskapslager? Jeg fikk svar.

Sånn i den søte førjulstid burde en ha vært forskånet for enda mer mas og stress rundt hva en må ha. Men den gang ei. I reklamebunken kom det en brosjyre fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), som satte tankene i sving.

DSB har satt i gang en egenberedskapskampanje. Formålet skal være at hver husstand skal være i stand til å klare seg selv i tre døgn – 72 timer. Hvis krisen skulle oppstå.

Klarer en seg gjennom de timene er det nok til å mestre de fleste kriser som kan ramme samfunnet vårt. Alt fra naturkatastrofer til terroranslag. Vi får tro det holder med maks 72 timer.

Det var vel på sensommeren at de svenske myndighetene dro i gang en liknende kampanje, og jeg grøsset i varmen.

For en som har vokst opp med alle skrekkscenarioene rundt «Den kalde krigen» kjente jeg gufset komme tilbake. Bildene kom, av langdistanserakettene som steg opp fra siloene et sted i Sovjetunionen. Med atomstridshoder og det som verre var. Vi ble merket av usikkerheten.

Årene gikk, og det skulle bli bedre. Vi opplevde at Berlin-muren ble hakket i stykker. Det var en sann glede over at den ene diktatoren etter den andre falt i Øst-Europa. Russland og Nato ble «venner», men noe har gått galt undervegs.

Fredsduene flyr ikke lenger i flokk. Vi ser knapt ei fredsdue – og hvem snakker om fred?

Jeg skal prøve å ikke ødelegge alt som er av en hyggelig førjulstid, men det er noe der bak et sted som murrer. Om en kald vind, og den kommer ikke bare fra øst, som vi 60-tallsbarna vokste opp med. Den kommer fra alle kanter.

Det er ikke bare jeg som føler på spenningsnivået. I Aftenposten leste jeg med stor interesse om Olga Fedortsjenko, som har satt i gang en stor debatt i Russland. Hun ble rasende da hun fikk se skoleoppgaven til sin 10- årige datter og langet ut i sosiale medier. Hun godtok ikke at 4.-klassingene i St. Petersburg skulle forestille seg at Russland var i krig og at alle fedrene var innkalt til militæret.

Oppgaven lød slik: «Skriv et brev til faren din. Ved fronten».

Hvorfor skal barna skrive om slikt? Det er det mange russere som heller ikke forstår.

For oss som har lest Tom Clancy’s thriller «Rød storm» kjenner vi oss igjen på hvordan en skulle forberede befolkninga på hva som kunne eller måtte komme.

Det var å fyre opp under nasjonalismen, heltedyrking og være beredt.

Selv ikke under «Den kalde krigen» dyrket man sine kommunistiske partiledere som en gjør med dagens president Putin. USAs Trump er ikke mindre selvopptatt. Han drømmer heller ikke om å få æren av å motta en fredspris.

Om jeg går rundt og er redd for en ny krig? Nei, sånt tillater jeg meg ikke. Bekymret kan en være innimellom, men jeg har tiltro til at fornuften vil seire. At dialog mellom ledere loser oss gjennom de urolige tidene.

Hva så med mitt beredskapslager? Som gutt lurte jeg ofte på hvorfor mine besteforeldre alltid hadde hermetikk i kjelleren.

Nå er det min tur til å kjøpe hermetikk og jodtabletter. Jeg tok testen – og strøk. Knekkebrød, medisiner og varme klær hadde jeg, men andre livsnødvendigheter hadde jeg ikke. Hva om strømmen og mobilnettet blir borte i tre døgn? Krise er ordet.

Vi som bor i Namdalen med vinder, som fort kan utvikle seg til orkaner, har en jobb å gjøre. Vi bør være i beredskap.

Vi tør ikke annet. I alle fall ikke vi 60-tallsbarna, som ble skremt av alt som kunne falle ned fra himmelen.