Synspunkt:

Rekreasjonismen: Går det an å håpe at samfunnet går lei av motordur?

REKREASJONSFJELLET: I forgrunnen et ferskt fjellrevspor, så godt som usynlig på fokksnøen. I bakgrunnen traseen til rekreasjonsløypen åpnet i 2017.  Foto: Privat

NAMDALSAVISA

En ny folkebevegelse har erobret vinterfjellet. Tilhengerne kaller seg rekreasjonister og beveger seg på snøscooter.

Begeistringen er så massiv at knapt en hund våger å stikke snuten fram for å bjeffe motforestillinger. Motordrevet rekreasjon er vidundermedisinen som skal redde bygdene fra å dø ut.

Når fjellheimen er regulert til et eneste stort kommunalt Disney-land, med inngangspenger, der motortrafikk markedsføres som naturopplevelser, så kan turistene strømme til og bolysten blomstre blant bygdefolket. Verden setter stadig nye CO2-rekorder, og her er et nytt bidrag.

I det fjellet som har vært mitt favorittskiterreng i nærmere 60 av mine 70 år, har kommunen lagt en snøscooterløype. De mener de gjør meg en stor tjeneste, siden alle skiløpere ved sine fulle fem vil ha prefabrikkerte løyper. Jeg har bedt pent om lov til å trampe mine egne løyper i stille natur, langt vekk fra snøscootere og løypemaskiner og deres motordur og eksos, men det er en rettighet jeg ikke lenger har.

Samfunnet er i endring, svarer kommunen, og min form for friluftsliv er utdatert. At den samme utdaterte aktiviteten trekker turister helt fra Tyskland, skjer utenfor horisonten til alle lokalpolitikerne.

Røykeloven forandret livet mitt da den kom og ga meg rettigheter som ikke-røyker. Det ble slutt på at alle leger anbefalte meg, ikke-røykeren, å slutte å røyke. Motorferdselloven forandrer livet mitt i motsatt retning, den tar fra meg rettigheter jeg alltid har hatt som skiløper.

Hvor mange påsketurister har opplevd en like eksklusiv og trivelig velkomst som den vi har vært bortskjemt med? En gang tidlig på 2000-tallet møtte vi et ferskt fjellrevspor som viste veien til fjells. Siden har dette vært en årviss tradisjon, til og med 2015.

Fra vår side var gjensynsgleden like stor hvert år: jaså du er her i år også. Vi tok godt vare på hemmeligheten, fordi fjellreven fortjener bedre enn å bli en turistattraksjon.

Siden 2015 er fjellreven vernet av en egen forskrift, som sier at det er forbudt å forstyrre den. En snøscooterløype er altså forbudt dersom den forstyrrer fjellreven. Men uheldigvis for fjellreven er det slik at når kommunen lager en snøscooterløype, så avgjør kommunen selv om fjellreven forstyrres.

I dette tilfellet fant kommunen en enda enklere løsning på fjellrevproblemet. De unnlot konsekvent å nevne fjellreven med ett eneste ord, som om den ikke eksisterte, og dermed slapp de å ta stilling. Taktikken lyktes til fulle, til tross for et lite tilbakeslag da Fylkesmannen ga pålegg om å flytte løypetraseen lenger bort fra et registrert fjellrevhi. Det trengs klokere hoder enn mitt for å forstå hvordan flyttingen var ment å skulle hjelpe fjellreven.

Naturvernforbundet protesterte, men ingen andre bryr seg. En høytidelig «Forskrift om fjellrev (Vulpes lagopus) som prioritert art» møter virkeligheten, og står igjen som lite mer enn en dårlig vits.

Kommunen kunne heller ha valgt å erklære seg som fjellrevens venn og legge bort planene for akkurat denne løypen.

Det kunne kanskje forventes av en kommune som skryter av sin status som nasjonalparkkommune. Spesielt når løypen okkuperer et helt fjell der fjellreven har hatt fast tilhold de siste 10-15 årene, minst. En flik av et sammenhengende fjellrevterreng som inkluderer hele Børgefjell nasjonalpark.

Men det var ikke aktuell politikk. Rekreasjon står øverst på prioriteringslisten. Vern av sårbar natur: fjellrev, fjellrype og INON (inngrepsfrie naturområder i Norge), står ikke på listen.

Går det an å håpe på at et samfunn i endring vil gå lei av motordur og eksos og finne tilbake til et mer nært og respektfullt forhold til naturen?