For egen regning

Petters perfekte punktum

NY SIDE: Petter Northugs opptreden på pressekonferansen da han fortalte at han la opp, samt på sitt Facebook-innlegg noen dager senere, viste en ny og fin side av skikongen, skriver NAs sportsleder.   Foto: Marius Langfjord, Trønder-Avisa

NAMDALSAVISA

På selveste julaften blir det offentliggjort hvem som får namdalsk idretts høyeste utmerkelse – Estilprisen. En pris som ble innstiftet i navnet til Namdalens største idrettsutøver gjennom alle tider.

Jeg har noen ganger spurt meg selv om Petter Northug ville fått Estilprisen om han hadde bodd i Namdalen.

Når det handler om å oppfylle «å prestere på et høyt nivå» som er en del av statuttene for Estilprisen, er det selvsagt ingen tvil om at Northug ville vært selvskreven.

Men det holder ikke å være en ener i sporet.

For å få Estilprisen skal du også være et forbilde i måten du opptrer på – både på og utenfor idrettsarenaen.

Den famøse bilturen i 2014, ville ikke gjort Northug kvalifisert det året, i alle fall. Heller ikke i 2008 da han nærmest kom i slåsskamp med Giorgio Di Centa, og han i etterkant innrømmet at han var klar for «å slå italieneren rett ned».

Å være pokerspiller er nok også i grenseland, og ikke alle av de verbale utspillene mot konkurrenter ville gitt ham benevnelsen det beste forbildet.

Northug kom inn med noe nytt i skiverdenen. Han ble langrennssportens svar på Alberto Tomba, som herjet i alpint.

Som Tomba snakket ikke Northug bare med ski på beina. Det frekke snakketøyet og de klare meldingene, ble hans varemerke da han ropte «å æ ska itj te OL» da han som junior banket alle i sitt gjennombrudd i 2006, til han la ut en Instagram-melding i starten av OL-sesongen 2018.

Ei melding som var et spark til landslagsløperne Simen H. Krüger og Hans Chr. Holund, blant andre, med mer enn ei klar antydning om at de verken var medaljekandidater i OL eller hadde X-faktor.

Den unorske væremåten sjarmerte uansett, og i «kompaniskap» med et ekstremt rykk som ga ham mange VM- og OL-medaljer, ble Northug folkeie.

Men fair play? Ikke alltid. Og den nevnte harseleringa med Holund/Krüger falt på sin egen urimelighet når man vet fasiten. For Krüger ble OL-mester og Holund tok medalje.

Men slik var Northug, og vi levde med det, selv om han strengt talt ikke vant et viktig skirenn de tre siste årene. For det er tross alt mest sjarmerende med svenskehets, når han faktisk spurter fra dem i løypa.

Det var de sidene vi kjente, fram til 13. desember 2018. Dagen han holdt pressekonferanse for å fortelle hvorfor han legger opp. En helt ny utøver viste seg fram. Borte var flåseriet. Borte var forsøket på å gjøre seg morsom på andres bekostning.

Tilbake satt en utøver som viste ekte sorg over at karrieren var over. En utøver som var følelsesladd da han takket dem som hadde gjort resultatene mulig.

Og følelsene var ikke et spill for galleriet, de var ekte. Men noe var fortsatt usagt.

For sent på kvelden noen dager senere la skikongen ut et takkebrev til alle – det være seg de hardeste kritikerne som de største supporterne.

«Jeg har kanskje ikke alltid vært så bra på å vise det, men hver gang jeg har tatt på meg den røde drakta har jeg vært like stolt... Så tusen takk for alt dere har gitt meg. Det hadde aldri gått uten.», skrev han blant annet, før han avsluttet: «Dere var vinden i ryggen.»

Med ett var Northug lagspilleren. Som i ord indirekte omfavnet «vi-følelsen». Et av de aller viktigste begrepene i norsk idrett.

For meg var dette langt finere ord fra skikongen enn all verdens morsomheter han har kommet med i løpet av sin utrolige karriere.

Og et perfekt punktum. Som kanskje til og med ville ha gitt ham prisen oppkalt etter sin læremester, hvis han hadde vært namdaling.