Hjemmebane

NA-spaltisten

Illustrasjonsfoto 

NAMDALSAVISA

Vi som er selvstendig dagdrivende tilbringer mye tid på hjemmebane, som det heter. Vi har hjemmekontor hver dag, og må være hjemme også når vi er syke og må være borte fra jobben. I motsetning til lønnsmottakere som må bort for å motta lønn, kanskje bortsett fra jomfru Maria som satt i lønn hele tiden.

Lønnsmottakere kan også ha hjemmekontor hjemme av og til. I tillegg har de som regel et gjemmekontor på jobben, der de kan gjemme seg når de er så friske at de ikke kan være syke hjemme. Det lønner seg å være syk og lønnsmottaker i stedet for syk og trygdemottaker, for lønna er høyere enn trygda. Å sitte på NAV høres lettere ut enn å gå på NAV, så der ville jeg også valgt alternativ en.

Noen vil kanskje si at det er sykt å leve av å være hjemmeværende, men til å være hjemmeværende er jeg overraskende mye borte fra jobben når jeg er frisk. Andre vil kanskje synes at jeg får uforholdsmessig godt betalt for å være så bortreist som jeg er.

Jeg gleder meg stort til at NRKs dramaserie Heimebane starter opp igjen med ny sesong. Da får vi se hvordan det går med Helena Mikkelsens trenergjerning i Ulsteinvik. Ane Dahl Torp snakker trøndersk i rollen. Det er med andre ord like mange trøndere i Varg IL, som i førsteelleveren til Rosenborg. I påvente av den fiktive handlinga i TV-serien, får vi nøye oss med å følge den reelle dramatikken i RBK. Det handler om mye av det samme: En kapitalsterk styreleder som ikke liker treneren, og en trener som skal leve opp til gamle storhetsdager. Det begynner jo å bli noen episoder i RBK-såpeserien også, og forbausende mange ender med det noe forslitte uttrykket fra amerikanske serier: See you in court. Klubbens største stjerne har også vært i retten, og bruker for tiden høyrefoten til å bære fotlenke – på hjemmebane.

Liernes eliteserielag i volleyball har ikke sanket så mange poeng så langt i sesongen, men de sanker mange tilskuere og tilhengere på sin hjemmebane i Liernehallen. Namdalsavisa har flere ganger prøvd å forklare sine lesere hvor imponerende det er at laget, der både trener og spillere snakker kav libygg, i det hele tatt spiller kamper på landets øverste nivå, men jeg vil gjerne understreke det jeg også. Jeg føler en stolthet på vegne av de i blått og svart.

Jeg har ellers et litt anstrengt forhold til drakter som er lysere blå enn Liernes for tiden. Liernerådmannen koste seg sikkert, men for meg som heller heier på en Premier League-klubb i røde drakter, var det nedtur å se kampen i Manchester forrige uke. Vel, vi får vente med å telle poengene til etter serieslutt både i Lierne, Liverpool og på Lerkendal.

Når vi først er innom engelsk fotball, så må jeg innrømme at kristiansunderen som nå har inntatt sidelinja på Old Trafford har gjort noe med mitt forhold til hans klubb. At en mann fra Kristiansund reiser fra Molde og hjem til sine egne i Manchester kan høres rart ut. For OLEGEND sto dørene tydeligvis vidåpne på hans gamle hjemmebane. Kanskje forklaringa er så enkel at han var godt likt som spiller, og dermed er velkommen tilbake også som trener. Hadde han vært en selvhøytidelig drittsekk den gang han selv var ute på banen, så hadde han neppe fått en sånn sjanse. I likhet med mange norske bønder oppigjennom tidene, så vil nok Solskjær også ha god nytte av en gammel, grå Ferguson.

Ellers har vi lagt bak oss en julebordsesong og en julefeiring som nok har bydd på utfordringer på den hjemlige arena for enkelte. Det har sikkert vært en del diskusjoner rundt urent spill på bortebane, som kan ende i både advarsler, utvisning og regelrett utestengelse fra moderklubben. Kroppstaklinger av kollegaer på julebord, eller lommetennis på bortebane gir i beste fall flere ukers karantene.

Et hjemmepublikum kan være støttende, men de kan også kreve for mye. De skal være den tolvte mann på fotballbanen, men av og til kan de framstå som motstanderlagets både tolvte og trettende i stedet.

Mitt hjemmepublikum i Lierne er ikke de enkleste å begeistre. En gjennomsnittlig libygg «flyg itj tå skafti». Det er ikke der jeg blir møtt med den største jubelen. Enkelte libygg er utrolig gode til å skjule entusiasme. Selv om de bobler innvendig, kan de godt se fullstendig likegyldige ut utenpå. Dersom jeg får høre at «det va itj så verst», da har de virkelig tatt i! På grunn av dette blir rosen og applausen jeg faktisk får enda litt mer verdt, fordi jeg vet at den kommer innenfra.

I kveld får jeg gleden av å underholde Lierne kommunes ansatte. Jeg tar ingen ting for gitt, men håper på hjemmeseier.