Hva i inni snøhuleste tenkte de på?

Ukeslutt

Øivind Rånes, journalist i NA. 

NAMDALSAVISA

Noen ganger lurer jeg på hva våre forfedre egentlig tenkte på da de for omkring 10.000 år siden slengte på seg skinnfellen og stormet mot nord for å jakte på mammut, hvalross og andre mastodonter oppunder iskanten. En iskant som har krøpet lenger nord enn skjørtekantene krøp oppover på -60 og -70 tallet. Makan til dårlig dømmekraft skal du vel lete lenge etter. Ikke nok med at de gikk hit, de grov seg ned i snøhuler og ble her.

For hva er det egentlig å like med vinteren? Hvert år brekker 10.000 nordmenn lårhalsen på glatta og en halv million av våre medmennesker synker ned i vinterdepresjoner over kulde, mørke og is, i takt med at strømregninga går amok.

Og hva pokker tenker Dagbladet på, som bruker ordet sprengkulde om halvlunkne 12–14 minus i hovedstaden? Hva blir det neste; minus 18 grader og monsterkulde? Heldigvis betyr kulda at flåtten er mindre aktiv i Akersgata.

Når frosten røsker i snørrbremsa mens jeg febrilsk forsøker å hugge stålisen av frontruta ikledd gevanter som gir assosiasjoner til en dårlig stappa teddybjørn, tar jeg meg selv i å tenke at egentlig er jeg veldig for global oppvarming.

I alle fall noen bitte små grader så små barn i framtida skal slippe å plages med aktiviteter som skidager. Noe som er funnet opp kun for å plage foreldre til å holde orden på en haug med planker og bambus som er best egnet som blomsterpinner. Ikke til å formålsløst fly rundt i skauen. Ikke er det bær der, ikke er det sopp. Kun snø, is og snørr på appelsinen.

Selv brant jeg opp skiene mine etter en såkalt frisk fjelltur på Skalstufjellet i 1983, hvor vi ble møtt med full storm. En tur på normalt fire timer tok 14. Vi kom til og med for sent ned fra ishelvete til å rekke å kjøpe et brett mellanøl på Storlien. Jeg kjenner jeg surner og nesten får snerk ved tanken på at jeg fortsatt har 14 år igjen til jeg kan bli klimaflyktning og gjøre som de andre trekkfuglene med grånende fjær; kjøpe et reir på Solkysten og nyte solnedgangene over et glass med leskende drikke. Der kommer for øvrig isen til sin rett, ikke på trappa mi.

I skrivende stund er det to måneder igjen til vårjevndøgn. Bortsett fra at jeg er allergisk mot gåsunger og bjørk støtter jeg Bjørnson og velger meg april, for i mai må gressklipperen fram igjen.