NA-spaltisten

Rakrygget gjennom dommedag

«Ser du røyken der ute, pappa? Si at du ser det, for det gjør jeg». Pappa ser ingen røyk, og heller ingen flammer. Derimot gjør jeg, for tolvte kveld på rad.

NA-spaltist: Stine Elnan Jacobsen. 

NAMDALSAVISA

Ei bredvinget havørn svever majestetisk over bygda. Leker seg i vinden. Skuer ned over vegetasjon av brunlig kulør. Forblåste måker søker ly bak haugen ved brygga. Til tross for januarvinden, hersker en utsøkt ro – kun avbrutt av jevn sus fra havet og en og annen forbipasserende båt. Et lett frostlag har lagt seg som en iskald beskyttelse over svarte granstubber og greiner. Side om side, men med atskillig mange meters mellomrom, står nye og gamle hus. Trauste. Flotte. Mens enkelte av byggene ble oppført rundt 1920, er andre kun et par år gamle. Folkene inni husene er de samme. Trauste. Flotte. Merket av opplevelser som på ulike måter har satt sine arr i sjela. Ofre for en skjebne satt til makt av krefter ingen av nevnte kunne rå over. Freden som ligger over Hasvåg i dag, framhever kontrasten til marerittdøgnene som utspilte seg for fem år siden.


Tidslinje Flatanger-brannen 2014
  • 27. JANUAR
  • Klokka 21.30: Gårdbruker Odd Uran oppdager et intenst rosa lys mellom to feriehus på Uran.
  • Klokka 22.18: Alarmoperatør Christina Wågan på 110-sentralen får melding om brann. Det blir slått full alarm til Flatanger brannvesen, til hovedstyrken på Lauvsnes og depotstyrkene på Hasvåg, Jøssund og Utvorda.
  • Klokka 22.30: Depotstyrken fra Hasvåg i slokkeinnsats.
  • Klokka 22.30: AMK varsles.
  • Klokka 22.33: Det blir bedt om tankbilstøtte fra nabobrannvesen
  • Klokka 22.37: Leder i kommunal kriseledelse blir varslet.
  • Klokka 22.45: Politiet varsles.
  • Klokka 22.57: På veg til Uran beslutter brannsjef Hans Petter Haukø full evakuering av Sørneshalvøya.
  • Klokka 23.10: Hovedstyrken fra Lauvsnes kommer fram til Uran.
  • Klokka 23.33: Hovedredningssentralen blir varslet.
  • Klokka 23.35: Kriseledelsen blir satt.
  • Klokka 23.45: DSB blir informert på sin vakttelefon.
  • 28. JANUAR
  • Klokka 00.30: Evakuering sluttført. 26 personer ble evakuert fra området.
  • Klokka 00.36: Det blir bedt om tankbilstøtte fra nabobrannvesen.
  • Klokka 01.10: Kommandoplass (KO) etterspør Sivilforsvaret.
  • Klokka 02.02: KO etablert i bolighus på Uran. Bemannet av innsatsleder fra politi, fagleder brann og etter hvert fagleder helse og fig-leder.
  • Klokka 02.10: Politiet bekrefter at de kaller ut etter behov, som ble gjort på dette tidspunktet.
  • Klokka 04.00-06.00: De fleste bygningene går tapt.
  • Klokka 06.31: Fig Steinkjer og Namsos melder sin ankomst på KO.
  • Klokka 08.04: Redningsskøyta rekvirert for å holde KO oppdatert på utvikling av brannen sett fra sjøsida. Melder inn at det er for mørkt og tett røyk til at de kan få oversikt.
  • Klokka 09.30: Varabrannsjef og utrykningsledere tar seg inn på Hasvåg. Får klarsignal om at de kan rykke inn sammen med innsatsenhet fra Namsos.
  • Klokka 19.40: KV Bergen bistår med slokking i Jøssundfjorden.
  • 29. JANUAR
  • Klokka 05.30: Fagleder melder at innsatsstyrkene begynner å få kontroll.
  • Klokka 07.03: KV Njord bistår med slokking i Bølefjorden.
  • Klokka 08.15: Brannen er under kontroll.
  • Klokka 09.00: Skogbrannhelikopter i operativ tjeneste sammen med tre helikoptre fra Forsvaret.
  • Klokka 12.09: Brannen er slokket.
  • Klokka 16.02: Helikopterne og kystvaktskipene frigis for innsats på Frøya.
  • 30. JANUAR
  • Politiet åpner sperringene.
  • Det blir foretatt overflygning av Kystverket sitt fly med varmesøkende kamera og av bakkemannskap.
  • 31. JANUAR
  • Klokka 18.00: Ingen tegn på varmegang. Brannsjefen beslutter å trekke ut innsatsgruppene.
  • 1. FEBRUAR
  • Tallet på ødelagte bygninger er 64, ifølge takstmann Gunnar Kvaløsæter. Politiet opererer med tallet 66.
  • Klokka 19.12: Brannen blusser opp. Det blir slått full alarm.
  • Klokka 19.55: Politiet blir varslet. Det samme med Sivilforsvaret.
  • Klokka 20.06: Hovedredningssentralen blir varslet.
  • Klokka 20.10: Lederstøtte skogbrann blir etablert.
  • Klokka 20.26: Redningsskøyta Harald V blir kontaktet, for bistand til evakuering av to familieer, som befinner seg innenfor brannområdet.
  • 2. FEBRUAR
  • Brannvesenet får kontroll på flammene. Brann slokket med helikopterstøtte. Organisering av omfattende etterslokking.
  • KILDE: Rapport Katastrofebrannen Sørneshalvøya 27. januar 2014
 

Hasvåg, 27. januar 2014, kl. 23.15

Vi løper rundt i huset som villmenn. Minstebror og jeg. Uten mål eller mening. Fyller vann i tomme brusflasker. Tenker at det er kjekt å ha. Tar ned 1-årsbildene av oss barna fra veggen, for så å henge de opp igjen. Samler sammen fotoalbumene. Adrenalinet pumper rundt i kroppen, gjør munnen tørr og pulsen rask. Det er så vanskelig å tenke klart, så vanskelig å ta innover seg. Stemmen til mamma ringer fortsatt i ørene: «Dere må evakuere – NÅ!». Pakker toalettmappa. Føler meg dum som prioriterer slike unødvendigheter, og lar den stå igjen. Klarer å tenke såpass klart at samtlige familiemedlemmers lommebøker og PC-er pakkes ned. Løper til og fra vinduet på barnerommet mitt, hvor vi måpende iakttar en utenkelig seanse. Bak fjellene ulmer et glorødt flammemassiv mot den beksvarte januarhimmelen. Stormen hjelper illsinte flammer i sin fremadstormende, glupske ferd mot ødeleggelse og fordervelse. Jeg må kaste opp. Det føles som en kamp mot klokka. Ufattelig. Urealistisk. Storesøster kjefter på lillebror i ren redsel og fortvilelse. Tanken på at mamma og pappa og et fåtall sambygdinger befinner seg midt i kampens hete i forsøk på å stagge brannen, hjelper lite. Glemmer både bunader, sølv og verdier andre mennesker kanskje ville ha valgt å røske med seg vekk fra rask fremadstormende ild. Glemmer at det er januar, og løper ut på gårdsplassen i nattbukser og ullgensere. Røyken har allerede lagt seg tett over lyktestolper og hus. Vi hoster og harker. Kjenner en slags dårlig samvittighet overfor både hus og bygd, for å la de i stikken på denne måten. Tårene svir i øynene idet jeg skjelvende rygger bilen ut av garasjen.

Er dette siste gangen vi ser barndomsheimen vår?

Lauvsnes, 28. januar, kl. 07.15

Det tar noen minutter før jeg innser at den hysteriske gråten som runger på loftstua, kommer fra egen kropp. Sjokkbeskjeden som gis via telefon etter knappe timer marerittpreget søvn, er hjerteskjærende. «Hele Sørnesset er jevnet med jorda». Alt er borte. Alle hus og heimer, alle feriesteder og hytter. Alle båter og brygger. Skogen vi lekte i da vi var små. 15 km². Alt. Kroppen går i sjokkmodus. Vi sitter sammen i skjelvende stillhet.

Lauvsnes, 28. januar, kl. 14.00

Kontrabeskjed! Brannmannskap har kommet seg inn i bygda, og oppdaget at enkelte bygninger på mirakuløst vis står igjen. VIRKELIG? Skrur på TV-en og ser det hvitmalte huset vårt stå rakrygget blant røyk og svartsvidde omgivelser. Intens jubel og gledeshulk. Det understrekes imidlertid at faren ikke på noen måte er over.

Lauvsnes, 1. februar, kl. 19.30

Brannen er slokket, meldes det. Endelig! De massive ødeleggelsene er ufattelige. Gledesrusen av å ha berget huset vårt overskygges raskt av det faktum at naboene våre ikke var like heldige. Kontraster. Naturen er rasert, et ukjent antall båter og 64 bygninger. Alle har vi mistet noe. Ingen menneskeliv. Heldigvis!

Idet familien forsøker å finne roen, smeller det igjen. Det er nesten så en ikke tror det er sant, men brannen har blusset opp – på tre forskjellige steder. Samtidig. De gjenstående husene er igjen i stor fare. Skjøre, mørbankede skrotter får på ny en påkjenning lik harde bokseslag i mellomgulvet. Det er langt mer enn en kan tåle, og slår evnen til å puste, snakke og tenke ut av selv den barskeste.

Lauvsnes, 20. februar 2014

Brannen er slokket for godt. Det er dessverre ikke så lett å tro på. Fra et lånt feriehus på Lauvsnes, strømmer Ed Sheerans låt «I see fire» fra kjøkkenet. Radioen slås av. Jeg ser flammer og røyk over horisonten hver eneste kveld, og må få pappa til å avkrefte det umulige. Omfavner februarsola med hjertet, og kjenner en urokkelig dyp kjærlighet både til familie, sambygdinger og hjemplass. Dette skal gå bra, det!

Hasvåg, januar 2019

Havørna har satt seg på utkikkspunktet bak bygda. Her oppe kan en skue utover nye og gamle hus. Nye og gamle feriehus og hytter. Nye og gamle båter. Ny og gammel natur. For ganske mye er nytt, og noe er som det alltid har vært. Folkene? Jo, de er også stort sett de samme. Trauste og flotte, men med opplevelser og erfaringer unike og ugjenkjennelige for folk flest. En skal ikke lyge. Selvfølgelig har det gjort noe med oss. Det skal godt gjøres ikke å få vondt i magen av ei udefinerbar brentlukt. Tårer i øynene ved synet av ukontrollert ild. Gnagende redsel når stormen uler rundt veggene som den gjorde helvetesnatta for fem år siden. Men det går bra. Når vi møtes ved sjøen, hilser fra stuevinduet eller nikker fra bilen, er det med en helt spesiell undertone. Det er sånt som skjer når en sammen har stått rakrygget gjennom dommedag. Både folkene og bygda. Og sistnevnte? Den har aldri vært mer elsket!