Taktstokken fra 1869

For egen regning

Dyktige: Namsos Sangforening har gledet namsosingene i 150 år, og alt de tar i er av høy kvalitet. Derfor har de blant annet stått på scenen under D.D.E.s konserter. Et av mange kvalitetsstempel. Vi gleder oss til fortsettelsen. Foto: Bjørn Tore Ness 

NAMDALSAVISA

Det måtte en Bach til for at de første tonene skulle fylle byen med korsang. Året var 1869.

Det var ennå 100 år til mennesket skulle vandre rundt på månen og 150 år til Namsos Sangforening skulle feire seg selv og glede byens borgere. Nå i første omgang med Sang-Lir-A.

Det var vel tvilsomt at dirigenten Jens Jakob Olsen Bach hadde noe slektskap med den verdenskjente tyske komponisten Johann Sebastian Bach, som under første halvdel av 1700-tallet komponerte verker som i dag blir framført i alle verdensdeler.

J.O. Bach sin storhetstid startet i 1869. Da han la fra seg taktstokken hadde han svingt den i ikke mindre enn 44 år. Som dirigent for Namsos Sangforening. For et bankende hjerte han måtte ha hatt for musikken, og fellesskapet. Sammen med sine sangerbrødre fylte de samfunnsrollen med å gi folket støtte i tunge tider eller som gledesspredere.

Denne drivkrafta er ikke mindre i dag. Om ikke dagens jubilanter blør for drakten som tannløse rugbyspillere i England, så strømmer blodet rundt i kroppen når de løfter på sangerlua og stemmer i.

For sangerhjertene banker like hardt og jevnt i dag som den gangen det bare var et par håndfulle korsangere i Namsos.

I dagens utgave av NA HELG møter du jubilantene. Det første som slår meg er; for en herlig gjeng! De har det gøy sammen, men de får også kjenne på hvor ubehagelig det er når sommerfuglene herjer som verst før de skal opptre.

Samme følelse hadde jeg da vi presenterte Kor i Namsskogan i NA HELG. Koret som med den største selvfølgelighet kan trollbinde publikum i tre timer i strekk.

De fleste av oss kan ikke være med i et kor. Kort og godt fordi vi ikke kan synge godt nok. Eller at man vil bruke sin sangstemme til noe annet fornuftig.

Det er noe med kor som tiltrekker oss. Vi møter opp på konserter, men vi vil ha mer. Folk gikk mann av huse for å se filmen «Heftig og begeistret» om mannskoret fra Berlevåg i 2002. Kanskje var det første gangen at vi fikk et innblikk av hva et kor er, og hvor stor spennvidde det er blant mennesketypene som utgjør et kor.

Filmen ble en braksuksess, og det langt utenfor landets grenser.

Før jul kom nok en kinosuksess. «For vi er gutta» er dokumentaren om mannskoret som sjarmerte oss i senk. Som rørte oss med sin omsorg da de lot ta del i deres hverdag da en av deres egne ble dødelig syk.

Så det er ikke bare sangen som fenger. Vi blir fascinert av alt det andre med dem også. Sånn er det bare.

Koret jeg har latt meg mest begeistre av, er 150-års jubilanten. Det i en rekke sammenhenger på ulike steder. På Festplassen, kirka, samfunnshuset, revy-NM på Høylandet, tv-skjermen eller og fra cd-spilleren. De er heftig.

Forrige uke var jeg i Nidarosdomen under «Biskopens nyttårstale». I sin tale roste biskop Herborg Finnset blant annet sanitetskvinnene i Rørvik.

Pengegaven til nykirka fra foreninga er stor, men biskopen la mest vekt på engasjementet noen viser i lokalmiljøet. I dette tilfellet rundt den nye kirka, som vil utgjøre en forskjell for mange.

Talen ble etterfulgt av en mektig konsert med Nidarosdomens guttekor, det eldste guttekoret i landet. På fremste rekke sto en liten pjokk. Gjespet og frøs, og stemte i verkene bare nå og da.

For meg var han kveldens stjerne, og nok et eksempel på at et kor er så mangt.

Gratulerer, Namsos Sangforening. Dere betyr mye for mange av oss i som bor her.